Taxiforbundet står alene

I dag la regjeringens delingsøkonomiutvalg frem sin rapport, der de blant annet foreslår å avskaffe løyveplikten for taxi, slik at nye aktører - blant annet Uber - kan drive lovlig. Det er nok for tidlig å si at FpUs kamp er kronet med seier, men jeg må stolt si at vi har kommet et godt stykke på veien mot fri etableringsrett.

Konkurransetilsynet vil ha det, Forbrukerrådet vil ha det, og etter 150.000 Uber-nedlastinger er det ingen tvil om at publikum vil ha det. Likevel er det noen som ikke klarer å glede seg over mulighetene for mer konkurranse blant drosjene. Ikke overraskende er nemlig Norges Taxiforbund på banen med sine dommedagprofetier. Forbundet representerer 5000 taxisjåfører med løyve, som i praksis utgjør den makthavende delen av Norges om lag 15.000 taxisjåfører. Jeg er selvsagt oppgitt, men likevel ikke overrasket over motstanden deres. Hvem vil vel juble for at man kan miste monopolsituasjon i markedet?

- Det blir sosial dumping det. Da blir det så mange førere at ingen kan leve av det, sier taxiforbundets leder, Øystein Trevland, til VG i dag. La oss ta en titt på den påstanden.

Som sagt er det rundt 5000 taxisjåfører med løyve i Norge. Det betyr at majoriteten av taxisjåførene, rundt 10.000 personer, ikke har løyve. Disse er enten nødt til å søke ansettelse hos en løyvehaver eller leie seg et løyve. Nettavisen avdekket i fjor at en rekke privatpersoner sitter på opp mot 16 løyver, og kan leve av å leie disse ut for 10.000 kroner i måneden. For å gjøre det klarere. Det er snakk om å leie ut et stykke papir de har fått gratis av myndighetene. Nei, det er slettes ikke rart at taxiforbundet, som representerer løyveeliten ønsker å opprettholde denne ordningen.

Hvis det er noe som er sosialt undertrykkende er det nettopp denne ordningen som skaper et klasseskille blant Norske taxisjåfører. De som jobber for en løyvehaver har vanligvis ingen garantilønn og jobber kun for provisjon. Det er dermed rart hvordan taxiforbundet kan kritisere Uber for en praksis som er vanlig for dem selv.

Heller ikke påstanden om at det blir for mange førere, holder vann. I Oslo har antallet løyver vært uendret siden 1999. Samtidig har prisene over doblet seg, privatkundene har flyktet og taxiene står nå på tomgang omtrent 60-70 prosent av tiden. Planøkonomisk antallsregulering hører fortiden til.

Regjeringens delingsøkonomiutvalg var i dag ganske samstemte da de anbefalte å fjerne løyveordningen; kun LOs representant Trude Tinnlund stemte mot dette. Også da Ungdommens delingsøkonomiutvalg leverte sine anbefalinger til finansministeren fredag var utvalget entydig på at løyveordningen må fjernes. Ja, dere i taxiforbundet får gjerne skrike så høyt dere klarer, men husk at dere står alene.

Intet nytt fra avholdsfolket

I går kunne Nettavisen melde at Fremskrittspartiets programkomité vil tillate ølsalg i kiosker og bensinstasjoner. Jeg var selv med i saken og påpekte at det er et paradoks at dagligvarebutikker kan selge øl med en bensinpumpe utenfor, samtidig som det er forbudt å selge øl på en vanlig bensinstasjon.

Ikke overraskende var Mina Gerhardsen fra Actis raskt ute med pekefingeren sin og påstanden om at forslaget vil føre til mer promillekjøring. Til tross gjentagelser har Actis' forferdelse over våre forslag ikke blitt en klassiker, men en klisje. Dette tilfellet er heller intet unntak.

Fyllekjøring er et resultat av dårlig dømmekraft, ikke tilgjengelighet av alkohol. 1 av 5 dødsulykker i trafikken har nettopp rus som medvirkende årsak, fordi noen setter seg bak rattet, og blir en trussel mot både seg selv og andre. Men Gerhardsen vet like godt som meg at det er likegyldig om alkoholen er kjøpt på Rema 1000, Vinmonopolet eller bensinstasjonen, når det først sitter en ruset sjåfør bak rattet.

Gerhardsen sier det ikke har vært noe folkekrav om mer tilgjengelig alkohol. Og hun har kanskje rett, for det har ikke vært demonstrasjonstog i gatene om "øl på benser'n". På samme måte er det heller intet folkekrav om å legge ned taxfreesalget eller kalorimerke øl, slik Actis ønsker.

De som derimot har ønsket dette er handelsnæringen selv. Bransjeorganisasjonen Virke gikk i fjor ut og krevde at også kiosker og bensinstasjoner kan selge øl, rett og slett for å kunne konkurrere på like vilkår. Rema 1000 og Reitan-gruppen har ingen problemer med å selge bensin og dagligvarer på samme sted, siden de også eier Uno-X, som står på parkeringsplassen. For alle andre må man ta valget om man vil selge bensin eller være en fullverdig nærbutikk. Likebehandling av disse vil ikke bare gi en enklere hverdag for forbrukeren, men det kan også motarbeide bensinstasjonnedleggelser i det ganske land.

Når vi skal lage en moderne alkoholpolitikk for folk flest, nytter det ikke å høre på Avholdsfolkets landsråd, eller Actis som de kaller seg nå. Det blir litt som å spørre turister om veibeskrivelser. Arbeiderpartiet har allerede satt seg selv å bås med Actis ved å blankt avslag vårt forslag, og viser nok en gang at de er et parti som verken støtter næringslivet eller ønsker å arbeidsplasser til folk flest. Jeg velger heller å lytte til næringen og forbrukerne; de som faktisk er påvirket av dette.

Paradoksalt: En av mange Rema 1000-butikker med bensinpumper utenfor.

FrPs nei er ingen selvfølge


Kommentator Frank Rossavik skriver i Aftenposten 1.desember at EU er ytre høyres naturlige fiende. Visstnok på bakgrunn av at det er helt logisk for den ytre høyre fløy å være en fiende av EU. Nå føyes også Fremskrittspartiet inn i denne rekken.

Det hadde ikke trengt å være slik.

Fremskrittspartiet er nemlig ingen naturlig skeptiker til EU. Kampen for at FrP skulle bli et nei-parti startet i 2014, da FpU i sitt program valgte å si nei til norsk medlemskap i EU. For FrP har det vært en modningsprosess å gå fra å være et klunkende ja-parti, gjennom tja til å bli et forhåpentligvis rungende nei-parti på landsmøtet i mai 2017. For de som tror at dette har vært en enkel prosess internt i et parti og et ungdomsparti som FrP og FpU, tar de feil. FrP bygger sitt verdigrunnlag på den liberalistiske ideologien, så for oss er de fire friheter, fri flyt av varer, tjenester, kapital og mennesker helt grunnleggende gode og verdifulle. Det var også derfor FpU var en av de sterkeste ja-tilhengerne i 1994, fordi vi ønsket et friere Norge med et sterkere marked og mer konkurranse for et best mulig tilbud til folk flest.

Det finnes ingenting bedre enn ideer og løsninger om mer frihet. Problemet er når mennesker med makt skal regulere de frihetene som i utgangspunktet er så gode. EU har utviklet seg fra å være en frihetselskende union til å bli en reguleringskåt statslignende union med et genuint ønske om et føderalt Europa, hvor nasjonalstaten svekkes. Vi kan le av at kanelbolledirektivet inneholder flere tusen sider om hvor mye kanel en kanelbolle skal ha i seg. Vi kan også le av grytelappdirektivet, at hjørnekjøleskap er blitt forbudt og at plomba på mopeden er laget som et sikkerhetstiltak for trange bygater i Italia men like gjeldene for Norges landeveier. Problemet er at dette prinsipielt er svært problematisk for et parti som FrP. Et parti som ble stiftet for "lavere skatter, avgifter og offentlige inngrep" kan i mine øyne ikke stille seg nøytrale til en union som kjemper for flere offentlige inngrep. Vi sier nei til sånt.

For FpU ble det uholdbart å sitte og se på at EU regulerer hver minste lille krik og krok i alle europeeres liv. For frihetselskende individer er det ikke greit at hele Europa skal detaljstyres fra Brussel, når Europa som kontinent består av så ulike forhold som faktisk er tilfelle.

Enkelte skal ha det til at det er FrPs innvandringspolitikk som er grunnlaget for vår gryende skepsis til EU. Det er feil. FrP kan ikke sammenlignes med de øvrige partiene på høyresiden i Europa.

Ikke alle direktiver er tilpasset norske forhold, og da må vi ta konsekvensen av det. Jeg kan godt bli EU-tilhenger en dag, men da må EU gå tilbake til hva det faktisk en gang var - En frihetselskende union som vil fremme vekst og verdiskapning mellom landene. Ikke en proteksjonistisk union som mer enn noe annet elsker å detaljstyre hverdagen til folk flest.

Arbeiderpartiets løsninger er ingen god løsning

Det er med blandede følelser jeg leser utdragene fra Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett. Partiet ønsker regjeringsmakt, uten visjoner. Aps budsjettoppskrift virker å inneholde for mye salt, og for lite sukker. Det blir bittert. Ap-leder Jonas Gahr Støre skryter av at "arbeid til alle er jobb nr. 1", men det virker heller som at partiets jobb nr. 1 er å øke skatter og avgifter for både bedrifter og folk flest.

Ap vil øke skattene. 10,5 milliarder er tallet, og det skal gå utover rikinger flest. Du vet, disse håpløse feige, usle og late menneskene som faktisk skaper arbeidsplasser i dette landet. Og folk flest. Ikke glem folk flest, de skal også få en tynnere lommebok. Og hva skal Ap gjøre med disse ekstra skatteinntektene? De skal spares i utenlandske fond. Ap mener altså at morgendagens arbeidsplasser finnes i fond i utlandet. Det har jeg svært liten tro på.

Mens Ap øker skattene og avgiftene med 10,5 mrd. bare på et år, har H-FrP-regjeringen redusert skatte- og avgiftstrykket med rundt 21 mrd. i løpet av de siste tre årene. Samtidig har velferden økt. Dette var noe Ap og de rødgrønne mente var en umulig kombinasjon for tre år siden.

Faktum er at selv om det har blitt skattelettelser, og lommeboka til folk flest har blitt litt tykkere, har også helsekøene gått ned med 80 000 mennesker. I tillegg har det aldri før vært bevilget mer til vei og jernbane, helsesøstre, studentboliger, etter- og videreutdanning av lærere og mange flere viktige tiltak som sørger for en enklere hverdag for folk flest.

Jeg ønsker, og har tro på at denne regjeringen får leve videre i 2017. Når jeg ser Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett styrkes både ønsket og troen på at det blir en ny regjeringsperiode for H-FrP-regjeringen. En ting er i alle fall sikkert sikkert: Med høye skatter bygges ikke landet, på sikt rives det ned.

Du tar feil, Mani.


I Dagbladet 7. oktober skriver Mani Hussaini, leder i AUF, at regjeringens budsjett er et "generasjonsran". Et kreativt ord - det skal han ha. Et ord jeg selv kunne brukt etter alt for mange år med tynne budsjetter med null satsning fra de endeløse Arbeidepartiregjeringene opp gjennom årene.

Det finnes så absolutt en fremtid for denne regjeringen. I statsbudsjettet for 2017 vises det at regjeringen evner å prioritere i en tid med store omstillinger, i motsetning til Manis parti som så alt for lenge har latt forfallet være givende. Statsbudsjettet 2017 er et budsjett for et tryggere samfunn, med økte bevilgninger til politi og forsvar, styrket velferd og økt sysselsetting. Dette er et budsjett for arbeid, aktivitet og omstilling. Fremskrittspartiet styrker velferden og trygger Norge for fremtiden. For at barn skal lære mer på skolen. For de som trenger helsehjelp. For rusavhengige, og barn som vokser opp i fattige familier.

Mani og AUF må gjerne være skuffet og lei seg. Det er forståelig. De ser endelig et budsjett som tar problemene i landet på alvor, og de begynner kanskje å innse at denne regjeringen får fornyet tillit i 2017. Og bra er det, for dette er bare starten på prioritert satsning, noe vi som nasjon trenger.

For de unge i Norge er dette budsjettet en gavepakke. Regjeringen foreslår en rekke tiltak for å bedre studenter og ungdoms hverdag. Studiestøtten økes til 11 måneder, det vil si 2600 kroner mer i året. Det bygges 2200 nye studentboliger som sikrer våre studenter en rimelig plass å bo. Frikortgrensen økes enda en gang, slik at det faktisk lønner seg å jobbe og man får mer ut av sine egne penger.

Det satses på tidlig innsats i skolen, slik at man får forebygget frafall og at man får fanget opp de som sliter faglig på skolen. Vi vet at omkring en femtedel av alle norske elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. I tillegg får de med psykiske lidelser mer hjelp. Og Mani er, sikkert som vanlig, også her frustrert og skuffet over at regjeringen ikke øker bevilgningene. Derfor vil jeg be han rette fokus mot de kommunene hvor hans eget Arbeiderparti styrer, og hvordan hans egne kommunepolitikere prioriterer skolehelsetjenesten. Ta Norges tredje største by, Trondheim, som eksempel.

Fremskrittspartiet foreslo der, å bruke 8,3 millioner kroner mer til å styrke skolehelsetjenesten i kommunen. Der valgte Arbeiderpartiet og stemme ned forslaget. Samtidig har Trondheim kommune fått 22,6 millioner i frie midler fra regjeringen til å styrke skolehelsetjenesten, men Arbeiderpartiet brukte knapt halvparten av disse midlene på dette formålet. Dette til tross for at rådmannens rapport viser at man trenger betydelig flere helsesøstre enn i dag. Generasjonsran foregår så absolutt, men det er Arbeiderpartiet som er den skyldige.

Mani skriver at det er sørgelig å lese om regjeringens klimasatsning. Jeg blir mer sørgelig over Manis argumentasjon. For FrP er det smertelig å øke avgifter på bruk av bil, men gledelig å samtidig minke prisen på de aller fleste bomstasjoner i landet. Fremskrittspartiet ønsker ikke å straffe vanlige folk og familier som sliter med å få hverdagen til å gå opp med henting på skole, barnehage og fritidsaktiviteter.

AUF og Mani må skjønne at Norge ikke bare ser ut som Oslogryta, og at den politikken de legger opp til straffer kun de svakeste og småbarnsfamilier. De fleste andre steder i landet vårt har man ikke andre alternativer enn bil. Dette er grupper som man til vanlig skulle tro Arbeiderpartiet jobber for, og ikke mot.

Jeg hadde håpet at Mani faktisk kunne sett de reelle utfordringene landet vårt står over, og ikke bare ropte høyest når hans synseforslag ikke får gjennomslag. Statsbudsjettet 2017 viser en handlekraftig regjering som bedrer hverdagen for folk flest.

Svenskarna gillar Senterpartiet


I går ble det kjent at Senterpartiets programkomité går inn for å heve aldersgrensen på snus og røyk fra 18 til 20 år. Dette føyer seg inn i en rekke formyndende Sp-forslag, som forbud mot pappvin og tilbud på sjokolade. 18 år er som kjent Norges myndighetsalder. Det er da du er ansvarlig for dine egne valg, har mulighet for å stemme, kjøpe alkohol og ta lappen for å kjøre bil. Du er også valgbar, slik at du kan sitte i kommunestyret eller på Stortinget og bestemme over andre mennesker. Du kan også delta i krig for landet. Likevel mener Senterpartiet at en 18 år gammel person ikke er voksen nok til å ta en avgjørelse om han eller hun ønsker å snuse eller røyke.

Selv har jeg aldri snust eller røyket, og anbefaler egentlig ingen andre å gjøre det heller. Likevel respekterer jeg de som velger å gjøre dette. Det er din kropp; derfor skal du selv kunne velge hva du putter i den. Det er selvsagt ingen som tror det er sunt å snuse eller røyke. Det er ingen 18-åring som starter å røyke uten å vite at det innebærer en betydelig helserisiko. Da er det heller ikke rart at ungdom slutter i hopetall og bruker mindre tobakk enn noen gang tidligere.


Senterpartiet har en dårlig løsning på et problem som blir mindre og mindre. Røyking har en nedadgående trend i alle aldersgrupper, og de yngste ligger helt i bunn. Overgang til snus har vært mye av årsaken til at ungdom har sluttet å røyke. For mange er snus et bedre alternativ både av praktiske og helsemessige grunner. Likevel synker nå også snusbruken blant ungdom etter toppnivået i 2013.

Mens den tobakksfrie majoriteten blir større og større, vil Senterpartiet gjøre 18-åringers behov for tobakk til svenskenes fortjeneste. I tillegg til 8 millioner "harryturer" over grensen blir det omsatt ca. 950 millioner smuglersigaretter i Norge, noe som utgjør om lag 1,6 milliarder kroner i avgiftsunndragelser. Dette er ikke en utvikling man bør bidra til, men motvirke. Totalt blir det faktisk handlet for cirka 14 milliarder i året hos på grensen til søta bror, i typiske varer som snus, røyk og kjøtt.

Det virker noe ironisk at proteksjonistene i Senterpartiet står fremst i nettopp det å flytte handelen ut av Norge. Hvis jeg var svensk, ville jeg nok heiet på Senterpartiet i Norge. Det hadde rett og slett lønnet seg.

Hva mener du egentlig, Mani?

AUF-leder, Mani Hussaini, annonserte på AUFs sommerleir deres fremste kampsak frem mot valget - nemlig økte skatter for de aller, aller rikeste. Men hvem er egentlig disse «aller rikeste»? Er det små og mellomstore bedrifter, barnefamilier eller er det etterlatte? Hva mener du egentlig, Mani? 

AUF går inn i valgkampen med sikte på å øke formuesskatten for de aller rikeste. Det Mani ikke forstår er at de som driver bedrifter i Norge ikke er de aller rikeste. De som driver bedrifter i Norge er folk flest, altså helt vanlige skattebetalere. Folk som jobber beinhardt for å lykkes og skaper verdier til det norske samfunnet. Når skattetrykket øker betyr ikke det at de bare kan gi mindre lønn, slik AUF hevder. Det betyr at de har mindre penger til å utvikle bedriften og skape enda flere arbeidsplasser. For noen betyr det også at de må flytte bedriften til utlandet for å få økonomien til å gå rundt. Med økende behov for nye arbeidsplasser må skattene betraktelig ned - ikke opp slik AUF og Mani Hussaini ønsker. Bare slik kan vi sikre at bedriftene får styrket sin økonomi slik at de kan skape disse arbeidsplassene som landet vårt trenger.

AUF vil også gjeninnføre arveavgiften, også kjent som dødsskatten. Arveavgiften er en usosial avgift som gjør hverdagen ekstra tung i en periode i livet som allerede er preget av sorg. Øystein var bare 19 år da han mistet sin mor. Han måtte betale 450 000 i arveavgift for å kunne beholde sitt barndomshjem. Øystein hadde ikke annet valg enn å bruke sin mors livsforsikring til å betale arveavgiften. Dette var penger som egentlig skulle sikre Øysteins fremtid.  Mener du, Mani, at Øystein er blant de aller rikeste?

Fremskrittspartiets Ungdom har alltid kjempet for lavere skatter, avgifter og offentlig inngrep. Vårt mål - i motsetning til AUF - er at lommeboka til folk flest skal bli tykkere etter at hele regnestykket er gjort opp, ikke tynnere. Det totale skatte- og avgiftsnivået skal ned, ikke opp. Jeg er derfor ufattelig stolt av at FrP i regjeringen gjennomfører nettopp dette, ved å senke skatte- og avgiftstrykket med 18,5 milliarder kroner. For å si det slik: Det betyr noe for din lommebok om det er Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet som styrer landet.

Sytepolitisk Venstreparti

På torsdagens Dagsnytt 18 kunne vi se Venstre-leder Trine Skei Grande og FrP-leder Siv Jensen diskutere sine erfaringer fra British Columbia i Canada. De to partilederne hadde vært på studietur for å se på en modell for grønt skatteskifte, der avgifter for forurensing settes opp samtidig som det generelle skattetrykket går ned. En modell som etter min mening slår mer rettferdig ut for folk flest når vi først skal se på mulighetene for et grønt skatteskifte i Norge.

Med i debatten var SVs partisekretær Kari Elisabeth Kaski, som selvfølgelig var på plass for å lage dårlig stemning. På spørsmålet om hva SV mener om modellen svarer Kaski: «Dette bærer litt preg av at man er på jakt etter å finne frem til en enighet mellom Venstre og FrP på et felt der man har vært veldig uenig. Derfor ser man på en modell som jeg vanskelig ser kan overføres til Norge.»

Jeg tok meg friheten til å slå opp hva SV sier om dette i sitt program: «Vi vil arbeide for grønn skatteveksling, der miljøavgifter økes samtidig som øvrige skatter reduseres, spesielt for lavinntektsgrupper.»

Kaski taler sitt eget parti midt imot og viser SV nok en gang fra sin verste side, som et rent syteparti uten mål og mening i uttalelsene sine. For selv om modellen Jensen og Skei Grande sikter til er i tråd med deres eget partiprogram, klarer ikke SV å svelge det når FrP er med på notene. Det er trist for debatten.

Det eneste som er sikkert med SV er at skattene blir høyere dersom de kommer i regjering. SV er så glad i å bruke pisk i skattepolitikken at man skulle tro de fant en glede i det å sørge for en tynnere lommebok hos folk flest. Kaski sitt avkall på egen programfestet politikk er nok et bevis på dette. Dersom SV skal ha noen troverdighet når vi går inn i valgåret 2017, bør de ta et valg om de skal begynne å fremme sin egen politikk, eller kun fortsette å syte over andres.

Avtalen "alle" er fornøyd med

E18 Vestkorridoren

Et kompromiss er vanligvis en avtale der alle parter ender opp som litt misfornøyde. Etter forhandlingene til Oslopakke 3 fremstiller likevel alle parter seg som vinnere. Når man nå har fått på plass ny E18 med sykkeekspressvei og busstrasé, ny sentrumstunnel for T-banen og flere etterlengtende tunneler for biltrafikk, har alle noe å skryte av.

Det er ikke vanskelig å fremstille noe som en seier når man bruker offentlige penger på å kjøpe seg goder. Det er selvfølgelig ikke en eneste Osloborger som ikke ønsker seg mindre kø på veiene, bedre sykkelveier og flere holdeplasser på T-banen. Men alt kommer til en pris, og også denne gangen er det bilistene som må ta regningen. Bilistene, som allerede betaler mye mer i avgifter enn det de får tilbake, skal bidra med mesteparten av de 50 milliarder kronene til pakken, hvor 27 prosent skal brukes på vei i Akershus og kun 7 prosent skal brukes på vei i Oslo. Det er med andre ord ikke nødvendigvis en sammenheng mellom den som betaler, og den som får nytte av tiltakene.

Byrådet som ga deg eiendomsskatt i Oslo innfører nå enda et "populært" tiltak; rushtidsavgift. Det skal nå koste 53 kroner å kjøre gjennom bommen i rushtiden. Som om det ikke var dyrt nok å kjøre bil allerede inn og ut av hovedstaden. Og for dieselbilene, som SV anbefalte oss å kjøpe for ti år siden, vil det koste hele 58 kroner. Det skal settes opp to nye bompengesnitt på Oslo øst, og nå snakker byrådet i tillegg om bomsnitt innenfor den eksisterende bomringen. I tillegg innfører byrådet - med MDG i spissen - bompenger for elbiler og dyrere kollektiv-priser. Dette blir ikke annet enn en dyrere hverdag for folk flest.

Det begynner å lukte asfalt dypt inne i Miljøpartiet. Partiet som gikk til valg på å ikke bygge en eneste meter vei må belage seg på at det blir bygget både Røatunnel, Manglerudtunnel, lokk over E6 på Furuset og E18 fra Lysaker til Asker. Og bra er det. Man kan velge å stille spørsmåltegn ved byrådets evne til å følge opp egne løfter, men jeg velger heller å glede meg over at de ikke gjør det. I tillegg til de 1,5 km byrådet anerkjenner, skal E18 også bygges ut videre. Å tro noe annet er kun naivt. Likevel er det sørgelig at det ikke er enighet om å bygge ut hele vestkorridoren i samme strekk, noe som ville vært betydelig kostnadsbesparende.

Så da sitter man her og lurer på om MDG skal gjør ord til handling, og følge sine egne valgløfter. Miljøpartiet sa klart og tydelig før valget at de ville felle ethvert byråd som ville bygge ut E18. Jeg holder gjerne døra mens de går.

Ikke glem forbrukermakten!

Noen har kanskje opp gjennom årene lurt på hvorfor Fremskrittspartiet har et rødt eple som med en F i seg som logo. F-en er jo ganske åpenbar, men resten av logoen er kanskje litt ukjent for noen. Svaret baserer seg på hele grunntanken i Fremskrittsbevegelsen, nemlig det å se enkeltmennesket i samfunnet og hvor betydningsfulle vi enkeltmennesker er. Eplet er en typisk handelsvare og symboliserer den makten hver og en av oss har som forbrukere. Forbrukermakten kan endre et helt samfunn, hvis man evner å bryte ut av gamle vanemønstre.

Det er ingen tvil om at det er hard konkurranse på dagligvaremarkedet i Norge. Tine samvirkeselskap har den største markedsandelen på meieriprodukter, Gilde har den største markedsandelen på kjøttprodukter, Coca Cola er størst i brusmarkedet mens NorgesGruppen har den største markedsandelen i, ja, stort sett alt annet med sine 41,2 prosent markedsandel. Disse store produsentene og grossistene bestemmer stort sett hva vi vanlige forbrukere får i oss, så sant vi ikke selv tar et aktivt valg om å handle andre produkter. Rema 1000 og Reitan-gruppen er den eneste reelle dagligvare-konkurrenten mot "de aller største". Det betyr at når du handler på Rema 1000 er du med på å holde prisene i Norge nede, fordi konkurransen opprettholdes. Tror du Kiwi ville vært like billig i dag, hvis ikke det hadde vært for at vi har Rema 1000 som en stor billigkjede-konkurrent? Neppe. Det er verdt å tenke på.

Oslo 20110629
Matvaretest. Pristest av dagligvarer kjøpt på bensinstasjoner.
Kaffe, cola, ketchup, Litago, lettmelk, egg, kaviar, pizza, pølser, fløte.
Foto: Trond Solberg / VG

Men fortsatt har et få knippe mennesker stor makt over mat-markedet i Norge.

For å ta et eksempel. Har du tenkt over at når du går inn i en Kiwi-butikk for å kjøpe kaffe, så er det samme produsent bak kaffemerkene Ali og Evergood? De markedsføres forskjellig, men har nøyaktig samme eier. Joh. Johannson er navnet. Denne familien eier også store deler av NorgesGruppen, som da også eier Kiwi. Og Meny, Joker og Spar. Alle "Trumf-butikkene". I alle disse butikkene finner du Ali og Evergood, men ikke Kjeldsberg kaffe slik som du finner på Rema 1000. Hvorfor er det slik? Jo, fordi NorgesGruppens butikker naturligvis velger de produktene de selv produserer til å ligge i hyllene sine. Så hvis du vil ha et reelt alternativ når du handler ulike varer, er det viktig å tenke litt over hvilken butikk man handler i fra gang til gang, og hvilket merke man velger. Og du tror kanskje First Price er et eget merke? Nei, det er det ikke. Det er billigmerket til NorgesGruppen. Det samme er merket Eldorado.

For øvrig eier Tine store deler av både Fjordland, Diplom-Is og Sunniva Juice. Her er det også verdt å tenke over hvilke alternativ man har, for eksempel Hennig Olsen Is.

Hvem er så konkurrentene?

I meieri-bransjen finner vi som regel konkurrentene side om side. Tine Meierier prøver å vinne forbrukerens gunst om melk ved siden av konkurrenten Q-meieriene. Febrilsk prøver Synnøve Finden det samme om spesielt ost og yoghurt. Når jeg skal handle ost handler jeg alltid Synnøve Findens ost, først fordi jeg ville ta et aktivt valg, men så fordi jeg fant ut at jeg rett og slett likte den bedre enn Tines Norvegia-gulost. Samboeren min foretrekker Tines Jarlsberg-ost, mens jeg like godt kan spise Synnøve Findens Kongsgård-ost når den smaken først skal på bordet. Gulost er ikke gulost, har jeg hørt.  

Oskar Sylte mineralvannfabrikk er en Molde-basert brusfabrikk som produserer litt annerledes brus enn hva man ellers kanskje er vandt med. Brus med pære-, ananas- og bringebærsmak er ikke akkurat hva man kanskje er mest vandt til, men smakene er noe av det bedre innen brus vi har å by på i dette landet. Nylig kom det frem at Oskar Sylte sliter økonomisk etter at en avtale med Ringnes gikk ut. Det betyr at hvis Oskar Sylte skal overleve også neste år må vi som forbrukere tenke over nettopp dette. Hvis du aldri har prøvd Syltes brus bør du i det minste prøve en av smakene, særlig nå når solen stikker frem.

En forbruker skal selvsagt ikke velge produsent kun for å opprettholde konkurransen. Det blir kunstig og er ingen god løsning for markedet. Men hvis alle forbrukere tenkte litt mer over hva vi faktisk kjøper, kan det ha en stor betydning for fremtidens dagligvaremarked. Vi forbrukere må være bevisste. Hvis Q-meierienes melk er bedre eller like god som Tines melk, hvorfor ikke da velge Q? Og hvis Synnøve Findens gulost er like god eller bedre enn Tines Norvegia, ja hvorfor ikke da velge den? Og, hvis du vil ha noe annen brus på markedet enn Coca Cola og Pepsi for framtida, ja da må du ta et aktivt valg om hvilken brus du faktisk kjøper når brusen først kjøpes. Vær bevisst.

Hvem vet, kanskje du blir overrasket over mangfoldet av produkter, selv i lille Norge.

hits