Svenskarna gillar Senterpartiet


I går ble det kjent at Senterpartiets programkomité går inn for å heve aldersgrensen på snus og røyk fra 18 til 20 år. Dette føyer seg inn i en rekke formyndende Sp-forslag, som forbud mot pappvin og tilbud på sjokolade. 18 år er som kjent Norges myndighetsalder. Det er da du er ansvarlig for dine egne valg, har mulighet for å stemme, kjøpe alkohol og ta lappen for å kjøre bil. Du er også valgbar, slik at du kan sitte i kommunestyret eller på Stortinget og bestemme over andre mennesker. Du kan også delta i krig for landet. Likevel mener Senterpartiet at en 18 år gammel person ikke er voksen nok til å ta en avgjørelse om han eller hun ønsker å snuse eller røyke.

Selv har jeg aldri snust eller røyket, og anbefaler egentlig ingen andre å gjøre det heller. Likevel respekterer jeg de som velger å gjøre dette. Det er din kropp; derfor skal du selv kunne velge hva du putter i den. Det er selvsagt ingen som tror det er sunt å snuse eller røyke. Det er ingen 18-åring som starter å røyke uten å vite at det innebærer en betydelig helserisiko. Da er det heller ikke rart at ungdom slutter i hopetall og bruker mindre tobakk enn noen gang tidligere.


Senterpartiet har en dårlig løsning på et problem som blir mindre og mindre. Røyking har en nedadgående trend i alle aldersgrupper, og de yngste ligger helt i bunn. Overgang til snus har vært mye av årsaken til at ungdom har sluttet å røyke. For mange er snus et bedre alternativ både av praktiske og helsemessige grunner. Likevel synker nå også snusbruken blant ungdom etter toppnivået i 2013.

Mens den tobakksfrie majoriteten blir større og større, vil Senterpartiet gjøre 18-åringers behov for tobakk til svenskenes fortjeneste. I tillegg til 8 millioner "harryturer" over grensen blir det omsatt ca. 950 millioner smuglersigaretter i Norge, noe som utgjør om lag 1,6 milliarder kroner i avgiftsunndragelser. Dette er ikke en utvikling man bør bidra til, men motvirke. Totalt blir det faktisk handlet for cirka 14 milliarder i året hos på grensen til søta bror, i typiske varer som snus, røyk og kjøtt.

Det virker noe ironisk at proteksjonistene i Senterpartiet står fremst i nettopp det å flytte handelen ut av Norge. Hvis jeg var svensk, ville jeg nok heiet på Senterpartiet i Norge. Det hadde rett og slett lønnet seg.

Hva mener du egentlig, Mani?

AUF-leder, Mani Hussaini, annonserte på AUFs sommerleir deres fremste kampsak frem mot valget - nemlig økte skatter for de aller, aller rikeste. Men hvem er egentlig disse «aller rikeste»? Er det små og mellomstore bedrifter, barnefamilier eller er det etterlatte? Hva mener du egentlig, Mani? 

AUF går inn i valgkampen med sikte på å øke formuesskatten for de aller rikeste. Det Mani ikke forstår er at de som driver bedrifter i Norge ikke er de aller rikeste. De som driver bedrifter i Norge er folk flest, altså helt vanlige skattebetalere. Folk som jobber beinhardt for å lykkes og skaper verdier til det norske samfunnet. Når skattetrykket øker betyr ikke det at de bare kan gi mindre lønn, slik AUF hevder. Det betyr at de har mindre penger til å utvikle bedriften og skape enda flere arbeidsplasser. For noen betyr det også at de må flytte bedriften til utlandet for å få økonomien til å gå rundt. Med økende behov for nye arbeidsplasser må skattene betraktelig ned - ikke opp slik AUF og Mani Hussaini ønsker. Bare slik kan vi sikre at bedriftene får styrket sin økonomi slik at de kan skape disse arbeidsplassene som landet vårt trenger.

AUF vil også gjeninnføre arveavgiften, også kjent som dødsskatten. Arveavgiften er en usosial avgift som gjør hverdagen ekstra tung i en periode i livet som allerede er preget av sorg. Øystein var bare 19 år da han mistet sin mor. Han måtte betale 450 000 i arveavgift for å kunne beholde sitt barndomshjem. Øystein hadde ikke annet valg enn å bruke sin mors livsforsikring til å betale arveavgiften. Dette var penger som egentlig skulle sikre Øysteins fremtid.  Mener du, Mani, at Øystein er blant de aller rikeste?

Fremskrittspartiets Ungdom har alltid kjempet for lavere skatter, avgifter og offentlig inngrep. Vårt mål - i motsetning til AUF - er at lommeboka til folk flest skal bli tykkere etter at hele regnestykket er gjort opp, ikke tynnere. Det totale skatte- og avgiftsnivået skal ned, ikke opp. Jeg er derfor ufattelig stolt av at FrP i regjeringen gjennomfører nettopp dette, ved å senke skatte- og avgiftstrykket med 18,5 milliarder kroner. For å si det slik: Det betyr noe for din lommebok om det er Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet som styrer landet.

Sytepolitisk Venstreparti

På torsdagens Dagsnytt 18 kunne vi se Venstre-leder Trine Skei Grande og FrP-leder Siv Jensen diskutere sine erfaringer fra British Columbia i Canada. De to partilederne hadde vært på studietur for å se på en modell for grønt skatteskifte, der avgifter for forurensing settes opp samtidig som det generelle skattetrykket går ned. En modell som etter min mening slår mer rettferdig ut for folk flest når vi først skal se på mulighetene for et grønt skatteskifte i Norge.

Med i debatten var SVs partisekretær Kari Elisabeth Kaski, som selvfølgelig var på plass for å lage dårlig stemning. På spørsmålet om hva SV mener om modellen svarer Kaski: «Dette bærer litt preg av at man er på jakt etter å finne frem til en enighet mellom Venstre og FrP på et felt der man har vært veldig uenig. Derfor ser man på en modell som jeg vanskelig ser kan overføres til Norge.»

Jeg tok meg friheten til å slå opp hva SV sier om dette i sitt program: «Vi vil arbeide for grønn skatteveksling, der miljøavgifter økes samtidig som øvrige skatter reduseres, spesielt for lavinntektsgrupper.»

Kaski taler sitt eget parti midt imot og viser SV nok en gang fra sin verste side, som et rent syteparti uten mål og mening i uttalelsene sine. For selv om modellen Jensen og Skei Grande sikter til er i tråd med deres eget partiprogram, klarer ikke SV å svelge det når FrP er med på notene. Det er trist for debatten.

Det eneste som er sikkert med SV er at skattene blir høyere dersom de kommer i regjering. SV er så glad i å bruke pisk i skattepolitikken at man skulle tro de fant en glede i det å sørge for en tynnere lommebok hos folk flest. Kaski sitt avkall på egen programfestet politikk er nok et bevis på dette. Dersom SV skal ha noen troverdighet når vi går inn i valgåret 2017, bør de ta et valg om de skal begynne å fremme sin egen politikk, eller kun fortsette å syte over andres.

Avtalen "alle" er fornøyd med

E18 Vestkorridoren

Et kompromiss er vanligvis en avtale der alle parter ender opp som litt misfornøyde. Etter forhandlingene til Oslopakke 3 fremstiller likevel alle parter seg som vinnere. Når man nå har fått på plass ny E18 med sykkeekspressvei og busstrasé, ny sentrumstunnel for T-banen og flere etterlengtende tunneler for biltrafikk, har alle noe å skryte av.

Det er ikke vanskelig å fremstille noe som en seier når man bruker offentlige penger på å kjøpe seg goder. Det er selvfølgelig ikke en eneste Osloborger som ikke ønsker seg mindre kø på veiene, bedre sykkelveier og flere holdeplasser på T-banen. Men alt kommer til en pris, og også denne gangen er det bilistene som må ta regningen. Bilistene, som allerede betaler mye mer i avgifter enn det de får tilbake, skal bidra med mesteparten av de 50 milliarder kronene til pakken, hvor 27 prosent skal brukes på vei i Akershus og kun 7 prosent skal brukes på vei i Oslo. Det er med andre ord ikke nødvendigvis en sammenheng mellom den som betaler, og den som får nytte av tiltakene.

Byrådet som ga deg eiendomsskatt i Oslo innfører nå enda et "populært" tiltak; rushtidsavgift. Det skal nå koste 53 kroner å kjøre gjennom bommen i rushtiden. Som om det ikke var dyrt nok å kjøre bil allerede inn og ut av hovedstaden. Og for dieselbilene, som SV anbefalte oss å kjøpe for ti år siden, vil det koste hele 58 kroner. Det skal settes opp to nye bompengesnitt på Oslo øst, og nå snakker byrådet i tillegg om bomsnitt innenfor den eksisterende bomringen. I tillegg innfører byrådet - med MDG i spissen - bompenger for elbiler og dyrere kollektiv-priser. Dette blir ikke annet enn en dyrere hverdag for folk flest.

Det begynner å lukte asfalt dypt inne i Miljøpartiet. Partiet som gikk til valg på å ikke bygge en eneste meter vei må belage seg på at det blir bygget både Røatunnel, Manglerudtunnel, lokk over E6 på Furuset og E18 fra Lysaker til Asker. Og bra er det. Man kan velge å stille spørsmåltegn ved byrådets evne til å følge opp egne løfter, men jeg velger heller å glede meg over at de ikke gjør det. I tillegg til de 1,5 km byrådet anerkjenner, skal E18 også bygges ut videre. Å tro noe annet er kun naivt. Likevel er det sørgelig at det ikke er enighet om å bygge ut hele vestkorridoren i samme strekk, noe som ville vært betydelig kostnadsbesparende.

Så da sitter man her og lurer på om MDG skal gjør ord til handling, og følge sine egne valgløfter. Miljøpartiet sa klart og tydelig før valget at de ville felle ethvert byråd som ville bygge ut E18. Jeg holder gjerne døra mens de går.

Ikke glem forbrukermakten!

Noen har kanskje opp gjennom årene lurt på hvorfor Fremskrittspartiet har et rødt eple som med en F i seg som logo. F-en er jo ganske åpenbar, men resten av logoen er kanskje litt ukjent for noen. Svaret baserer seg på hele grunntanken i Fremskrittsbevegelsen, nemlig det å se enkeltmennesket i samfunnet og hvor betydningsfulle vi enkeltmennesker er. Eplet er en typisk handelsvare og symboliserer den makten hver og en av oss har som forbrukere. Forbrukermakten kan endre et helt samfunn, hvis man evner å bryte ut av gamle vanemønstre.

Det er ingen tvil om at det er hard konkurranse på dagligvaremarkedet i Norge. Tine samvirkeselskap har den største markedsandelen på meieriprodukter, Gilde har den største markedsandelen på kjøttprodukter, Coca Cola er størst i brusmarkedet mens NorgesGruppen har den største markedsandelen i, ja, stort sett alt annet med sine 41,2 prosent markedsandel. Disse store produsentene og grossistene bestemmer stort sett hva vi vanlige forbrukere får i oss, så sant vi ikke selv tar et aktivt valg om å handle andre produkter. Rema 1000 og Reitan-gruppen er den eneste reelle dagligvare-konkurrenten mot "de aller største". Det betyr at når du handler på Rema 1000 er du med på å holde prisene i Norge nede, fordi konkurransen opprettholdes. Tror du Kiwi ville vært like billig i dag, hvis ikke det hadde vært for at vi har Rema 1000 som en stor billigkjede-konkurrent? Neppe. Det er verdt å tenke på.

Oslo 20110629
Matvaretest. Pristest av dagligvarer kjøpt på bensinstasjoner.
Kaffe, cola, ketchup, Litago, lettmelk, egg, kaviar, pizza, pølser, fløte.
Foto: Trond Solberg / VG

Men fortsatt har et få knippe mennesker stor makt over mat-markedet i Norge.

For å ta et eksempel. Har du tenkt over at når du går inn i en Kiwi-butikk for å kjøpe kaffe, så er det samme produsent bak kaffemerkene Ali og Evergood? De markedsføres forskjellig, men har nøyaktig samme eier. Joh. Johannson er navnet. Denne familien eier også store deler av NorgesGruppen, som da også eier Kiwi. Og Meny, Joker og Spar. Alle "Trumf-butikkene". I alle disse butikkene finner du Ali og Evergood, men ikke Kjeldsberg kaffe slik som du finner på Rema 1000. Hvorfor er det slik? Jo, fordi NorgesGruppens butikker naturligvis velger de produktene de selv produserer til å ligge i hyllene sine. Så hvis du vil ha et reelt alternativ når du handler ulike varer, er det viktig å tenke litt over hvilken butikk man handler i fra gang til gang, og hvilket merke man velger. Og du tror kanskje First Price er et eget merke? Nei, det er det ikke. Det er billigmerket til NorgesGruppen. Det samme er merket Eldorado.

For øvrig eier Tine store deler av både Fjordland, Diplom-Is og Sunniva Juice. Her er det også verdt å tenke over hvilke alternativ man har, for eksempel Hennig Olsen Is.

Hvem er så konkurrentene?

I meieri-bransjen finner vi som regel konkurrentene side om side. Tine Meierier prøver å vinne forbrukerens gunst om melk ved siden av konkurrenten Q-meieriene. Febrilsk prøver Synnøve Finden det samme om spesielt ost og yoghurt. Når jeg skal handle ost handler jeg alltid Synnøve Findens ost, først fordi jeg ville ta et aktivt valg, men så fordi jeg fant ut at jeg rett og slett likte den bedre enn Tines Norvegia-gulost. Samboeren min foretrekker Tines Jarlsberg-ost, mens jeg like godt kan spise Synnøve Findens Kongsgård-ost når den smaken først skal på bordet. Gulost er ikke gulost, har jeg hørt.  

Oskar Sylte mineralvannfabrikk er en Molde-basert brusfabrikk som produserer litt annerledes brus enn hva man ellers kanskje er vandt med. Brus med pære-, ananas- og bringebærsmak er ikke akkurat hva man kanskje er mest vandt til, men smakene er noe av det bedre innen brus vi har å by på i dette landet. Nylig kom det frem at Oskar Sylte sliter økonomisk etter at en avtale med Ringnes gikk ut. Det betyr at hvis Oskar Sylte skal overleve også neste år må vi som forbrukere tenke over nettopp dette. Hvis du aldri har prøvd Syltes brus bør du i det minste prøve en av smakene, særlig nå når solen stikker frem.

En forbruker skal selvsagt ikke velge produsent kun for å opprettholde konkurransen. Det blir kunstig og er ingen god løsning for markedet. Men hvis alle forbrukere tenkte litt mer over hva vi faktisk kjøper, kan det ha en stor betydning for fremtidens dagligvaremarked. Vi forbrukere må være bevisste. Hvis Q-meierienes melk er bedre eller like god som Tines melk, hvorfor ikke da velge Q? Og hvis Synnøve Findens gulost er like god eller bedre enn Tines Norvegia, ja hvorfor ikke da velge den? Og, hvis du vil ha noe annen brus på markedet enn Coca Cola og Pepsi for framtida, ja da må du ta et aktivt valg om hvilken brus du faktisk kjøper når brusen først kjøpes. Vær bevisst.

Hvem vet, kanskje du blir overrasket over mangfoldet av produkter, selv i lille Norge.

Fagbevegelsen graver sin egen grav


I går var jeg invitert til Debatten på NRK1 for å møte AUF i duell om arbeidsliv og delingsøkonomi. Du kan se opptaket fra dette her. Litt av bakteppet for debatten var et bilde vi i FpU publiserte på vår Facebookside på mandag, der vi oppfordrer de som er rammet av hotellstreiken til å bruke Airbnb. Min motdebattant Håkon Knudsen hevdet FpU ikke forsto de mekanismene den norske modellen er bygget på. Det er helt feil.

Vi forstår at Norge har et trepartssamarbeid, og respekterer at streik er et virkemiddel som kan tas i bruk. Vi forstår også at folk har lyst på høyere lønn, alle mennesker vil ha det, men det betyr likevel ikke at vi mener det alltid er en god idé å streike. Særlig ikke når norsk økonomi er inne i en krevende omstilling.  

Det vi ser er at fagbevegelsen på mange måter graver sin egen grav. Jo mer vi presser lønningene opp, jo mer taper vi i konkurransekraft. Vi har allerede flagget ut store deler av norsk industri fordi det ikke lenger er lønnsomt å drive i Norge. Norske hoteller og restauranter kan selvfølgelig ikke ligge i Kina, og har derfor vært spart så langt, men i det øyeblikket Fellesforbundet tar ut 3500 arbeidere i streik er det private utleiere og Airbnb som vinner - nettopp fordi det er et konkurransedyktig alternativ.

AUF mente det var skammelig å oppfordre til å bruke Airbnb, jeg mener det er motsatt. For det eneste som eventuelt er skammelig her, er hvordan AUF og resten av venstresiden har bidratt til å svekke Norges konkurransekraft i en årrekke. I 2012 lå lønnskostnader i norsk industri 70 prosent høyere enn EU-gjennomsnitttet. Jeg utfordrerer gjerne AUF til å finne frem én eneste streik venstresiden ikke har støttet. AUF har alltid stått på sammen med LO, Fagforbundet og Fellesforbundet i enhver streik, og bidratt til å presse opp lønninger i åresvis.

En høy lønnsvekst hadde vært greit hvis vi faktisk produserte mer. Problemet er at vi ikke gjør det. I 2014 kunne vi lese om det såkalte produktivitetsgapet, også kalt "Det rødgrønne gapet". De siste 10 årene har lønningene steget mye mer enn produktiviteten. Vi produserer altså stadig mindre i forhold til det vi tjener. Det er ikke bærekraftig.

Og midt opp i det hele braser delingstjenester som Airbnb inn. Terskelen har aldri vært lavere for å leie ut et rom eller en leilighet bare for en natt eller to. Dette er nytenkende, miljøvennlig, og ikke minst kostnadseffektivt. Når hotellene stenger i hopetall ser jeg virkelig ikke problemet med å si til forbrukerne at det finnes et alternativ. Det svekker heller ikke streiken som sådan at folk som trenger en seng å sove i får vite at de har et alternativ. 

Så får vi om noen år hva som skjer med hotellene og de ansatte. Om driften en dag ikke lenger er lønnsom står mange i fare for å gå fra en dårlig betalt jobb til ingen jobb. Jeg håper inderlig ikke at det skjer.

Oppdatering: I dagens VG går Kristin Krohn Devold i NHO Reiseliv ut mot LO og anklager dem for å bidra til at de ansatte kan bli sagt opp. Les artikkelen her.

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juni 2016
hits