Krenkelsens tidsalder

En finansminister med humor, er det så ille? Skulle ikke tro det. De siste dagers debatt om FrPs partileder og landets finansminister Siv Jensens instagram-bilde hvor hun står i et indianerkostyme i forbindelse med høstfesten i Finansdepartementet har vist at det ikke akkurat er unison enighet om dette. Når jeg leser alle kommentarene om ulike former for krenkelser etter Jensens påkledning, slår det meg hvor ufattelig godt vi egentlig har det i Norge. Er det virkelig dette vi skal la oss krenkes av?

Mest delte saken

NRK melder at etter de postet den første saken om høstfest-delingen, har nyhetssaker om temaet vært de mest delte i Norge. Det er altså ikke statsbudsjettet vi diskuterer, krigen i Syria eller Trumps forhold til Nord-Korea. Neida, vi diskuterer en kvinnes antrekk på en etterlenget jobbfest.

Smakløst?

Sametingspresidenten kalte Sivs antrekk for smakløst, DJ Nina Lyons trekker paralleller til den tragiske forfølgelsen av hennes egen familie, mens skuespiller Ulrikke Falch skriver i VG at alle som støtter Jensen er «hvite, eldre menn», uten å ha vurdert hvorvidt Hadia Tajiks kjønn, alder og hudfarge passer til beskrivelsen. Tajik skriver at Siv Jensen i grunn var en helt fin Pocahontas, gjennom en Twitterpost på lørdag. Ikke akkurat FrPs største støttespiller, Marte Gerhardsen i Tankesmien Agenda har også vært ute med støtte til Jensen. Det samme har Davy Wathne, Jan Åge Fjørtoft med flere.

Hvor går grensen?

Så er det store spørsmålet - Er enhver utkledning, tolkning eller etterligning en kulturell appropriasjon? I så fall får vi som samfunn en utfordring. Det betyr i utgangspunktet at Disneys gamle slager, Pochahontas, trolig aldri skulle blitt produsert til glede for flere millioner barn verden over. Med mindre du da anser filmen for å være en kulturell verdsettelse fremfor en appropriasjon, men definisjonsmakten er det ingen av oss som alene sitter på.

Man kan trekke frem mange eksempler hvor det er mulig å føle seg krenket, men jeg vil tørre å påstå at både landet og verden for øvrig har større problemer enn som så. Kulturer skal ikke tråkkes på, eller bli utsatt for nedrig hets eller forfølgelse. Men å bli krenket på vegne av andre av at noen kler seg ut i et kostyme, som i tillegg er uber-stereotypisk med et glimt i øyet, er å trekke det litt vel langt.

Jeg tror vi fint skal klare å respektere urbefolkninger, huske deres historie og ta lærdom av våre forfedres feil, uansett hvilken side av jordkloden det er snakk om uten å la oss krenke av et antrekk til en fest.

Det er litt hårsårt. 

Vi må snakke om elefanten. Den vokser.

Elephant
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

På torsdag legger finansminister Siv Jensen frem statsbudsjettet for 2018. Hun har allerede varslet at regjeringen ikke vil øke bruken av oljepenger, noe jeg mener er en klok vurdering i en tid hvor norsk økonomi er i bedring. Men vi har et større langsiktig problem i kongeriket, et problem som kan gi større konsekvenser enn vi liker å tenke på.

Vi som er vokst opp i en oljesmurt barndom er vant til at alt er «gratis». Skolebøker er gratis, helsehjelp er gratis, mye av kulturtilbudet er gratis, til og med skolefrukten skal være «gratis». For mange ungdom er utgifter til annet enn velvære stort sett ikke-eksisterende. I realiteten er det selvsagt ingenting som er gratis, men er norsk ungdom eller samfunnet forøvrig egentlig bevisst på at noen har betalt for tjenestene vi bruker?

Når noe er «gratis» for nordmenn, er det skattefinansiert. Noen områder er det bra at er skattefinansiert, eksempelvis vet vi at en av de viktigste årsakene til at mennesker kommer seg ut av fattigdom er utdanning. Da er det bra at alle har like muligheter. Men denne hvileputen, tanken om at noen andre betaler, gjør noe med holdningen til folk. Særlig når det mangler en grunnleggende forståelse av at noen faktisk må tjene penger for at et godt formål skal bli «gratis» i andre enden. Skattepenger kommer ikke av seg selv.

Samtidig som folk flest er vant til at staten fikser det meste, er vi nå på vei mot et stup. Selv i Norge vil vi en dag gå slutt for andre menneskers penger, og på den dagen vil dette landet slite hvis vi ikke tar en skikkelig oppvask med elefanten i rommet. Velferdsstaten må krympes om vi skal ha råd til fremtiden.

Sykelønnsordningen må reduseres. Ikke fordi jeg har et ønske om at folk skal få mindre penger, men fordi vi må unngå at vi en dag blir nødt til å regne på om vi skal ha en sykelønnsordning overhodet, fordi kassa er tom. Vi må slutte å gjøre flere ting «gratis», og heller innføre flere egenandeler. Dette kan fint sosialt innrettes slik at den fattigste delen av befolkningen kommer bedre ut, men med en så høy middelklasse som Norge har bør det være uproblematisk. Barnetrygden må behovsprøves og kontantstøtten fjernes. Hele velferdssystemet trenger en overhaling, tilpasset den økonomiske situasjonen landet vil stå i, i tiårene fremover.

Min generasjon og kommende generasjoner fortjener også å ha god velferd. Det betyr ikke at velferdsstaten er urokkelig i sin utforming. Det betyr at vi må tørre å gjøre endringer for å faktisk ha en velferdsstat, også om 50 år.

Hvem hadde trodd?

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

For en dag. For en kveld. For en natt. Da Fremskrittspartiet gikk inn i regjering i 2013 ble partiet dømt nord og ned. Dette skulle bli vanskelig for oss, sa de. Disse forståsegpåerne som vi visste ikke stemte FrP, og som innerst inne ønsket at dette skulle gå dårlig. Og for all del, dette har vært krevende fire år. Samtidig har det vært fire utrolig givende år. Med et stort oljeprisfall og den største migrasjonsbølgen siden andre verdenskrig på vår vakt, ble ikke dette en dans på roser. Vi ble påminnet at Norges handlingsrom er betydelig innskrenket, at oljeformuen er skjør og at vår levestandard ikke er en selvfølge.

Heldigvis forstod velgerne at våre løsninger er de riktige løsningene for landet, og kjente seg ikke igjen i Arbeiderpartiets virkelighetsbeskrivelse om en nasjon i forfall. Fremtiden må skapes, den kan ikke vedtas. Derfor må rammene for næringsliv og folk flest være fleksible for at dette landet skal gå rundt. Fremskrittspartiets politikk kommer til å dominere fremtidens Norge, og det skal vi prise oss lykkelige for.

Men det blir nok fire tøffe nye år. KrF og Venstre skal ha sine gjennomslag, og de støtter ikke regjeringen koste hva det koste vil. De vil vise vippemuskler. Det er forsåvidt også deres rett, men la oss håpe de er konstruktive i vurderingene sine. For en vippeposisjon handler om ansvar, et ansvar som skal forvaltes til det beste for folk flest. Da kan det ikke spres usikkerhet om landets parlamentariske grunnlag.

Disse fire årene vil preges av mindre handlingsrom til å foreta politiske prioriteringer. Mitt håp er at denne regjeringen kommer til å være en regjering som tør å kutte i statens offentlige utgifter. At de borgerlige partiene tør å foreta reelle upopulære valg fordi det er de riktige valgene. Det vil tiden vise. Uansett skal vi glede oss over valgresultatet i dag. Jeg er stolt av partiet mitt. Jeg er stolt av partilederen min og jeg er stolt av folka våre. Sammen greide vi det.

Fire nye år!

Velkommen etter, Arbeiderpartiet

High School Student in Class Licensed from: moodboard / yayimages.com

Arbeiderpartiet har lansert en rekke forslag i skolepolitikken som de nå går til valg på. De går til valg på flere helsesøstre, flere lærlingplasser og flere lærere. Ap har tydeligvis ikke fulgt med i timen for det er nettopp dette Fremskrittspartiet har sørget for i regjering.

Arbeiderpartiet kopierer altså regjeringens politikk og prøver å bruke den til egen vinning. Dette gjør mer rett og slett forbanna, spesielt fordi de prøver å lure velgerne til å tro noe som ikke er sant.

Med Arbeiderpartiets flertallsregjering i åtte år ble det ikke noen voldsom satsing på helsesøstre, lærlinger eller lærere. Og dette skal de altså få til nå? Det tviler jeg sterkt på. Et godt eksempel som viser at de ikke kommer til å gjennomføre er Ap-styrte Trondheim. Der bruker de pengene på helt andre ting enn helsesøstre. Det viser nok en gang at det er stor forskjell mellom ord og handling.

Fremskrittspartiet har sørget for å bevilge nesten 1000 millioner til skolehelsetjenesten, bevilget nok penger til at kommunene kan ansette 1000 nye lærere og økt lærlingtilskuddet med totalt 21 000 kr i året. Vi har med andre ord sørget for kraftig satsing innenfor det Arbeiderpartiet nå går til valg på.

Men jeg må også innrømme at det er litt smigrende, ettersom Ap har for vane å hente inspirasjon fra Fremskrittspartiet til ny politikk. Det betyr bare en ting; at Frp er et nytenkende og framtidsrettet parti med nye og bedre løsninger for Norge.

Hvordan skal Arbeiderpartiet gjøre skolen bedre når de ikke følger med i timen selv? Stem heller på et parti som viser handlekraft, stem Fremskrittspartiet.

Varsko, her kommer nullskatteyterne!

 

Varsko, her kommer nullskatteyterne! Slik lyder overskriften til tirsdagens VG-oppslag i mitt hode. En gladsak om fjerning av formueskatt på arbeidende kapital, ble satt i skyggen for de 3900 personene som kan ende opp som nullskatteytere som følge av forslaget.

Om frykten er noe annet enn misunnelse, er den ubegrunnet. Skatt på arbeidende kapital utgjør kun 0,6 prosent av statens inntekter. Det er ikke pengene det står på. Samtidig er denne skattleggingen en stor byrde for alle norske næringsdrivende i landet som er nødt til betale skatt på driftsmidler, næringseiendom, aksjer mm. uavhengig om bedriften tjener tjener en eneste krone. Det kan ta livet av selv den mest lovende gründerbedriften.

Også frykten for at noen ikke skal betale skatt er tynn som luft. Vi er ganske mange nullskatteytere i Norge, men de aller fleste er personer som lever på oppsparte midler, som allerede er opptjent og skattlagt i Norge. Fjerning av skatt på arbeidende kapital fører til en marginal økning av nullskatteytere på 0,8 prosent. Bekymringen for at noen ikke skal bidra i "spleiselaget" er i beste fall overdrevet.

Norske gründere og Norges næringsliv kjenner godt på de tøffe tidene vi er i. Derfor er det på høy tid å avskaffe særnorske skatteregler, som bare straffer oss selv.

hits