hits

Det er typisk norsk å være hårsår

Man washing customers hair in the hairdressers De siste dagene har det versert en debatt i mediene om hvorvidt frisørsalonger skal være pålagt å tilby hårvask eller ikke, noe som er blitt aktualisert ved frisørkjeden Cutters' inntog. Cutters har vært innovative ved å tilby hårklipp i lokaler som ellers ikke ville vært egnet, for eksempel i trange hjørner av kjøpesentre, der det ofte ikke er innlagt vann. Dette gir dem mulighet til å tilby rask og rimelig hårklipp for de som ikke krever en spa-opplevelse hver gang de går til frisøren.

Men forretningsmodellen deres trues nå av bransjeorganisasjonen selv, med ingen ringere enn NHO i spissen. Nettopp fordi de ikke tilbyr hårvask.

Vi har like vilkår

Er det en statlig oppgave å regulere hårvask? Selvfølgelig ikke. NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund sier til NTB at NHO er i mot tvungen hårvask av frisørkunder, men at rammene for bedriftene må være like for alle aktørene som konkurrerer. Men når sluttet egentlig konkurransevilkårene å være like i frisørbransjen? Bare fordi en frisørkjede velger å effektivisere driften ved å kutte i tilbud om hårvask, så er ikke vilkårene like lenger? De etablerte frisørene burde se på hårvasken som et konkurransefortrinn, ikke et bransjekrav.

La folk bestemme selv

Det er opp til deg og meg som forbruker å avgjøre om vi ønsker hårvask hos frisøren eller ikke. Da greier jeg også å finne en frisørsalong som tilbyr hårvask, dersom jeg ønsker det. Norge trenger ikke politikere som skal regulere hver minste lille hårfine detalj. Det klarer bedriftene fint å bestemme selv. Jeg håper det er siste gang NHO fronter tiltak som er med på å presse små aktører ut av markedet. Det er tross alt det vi har LO til.

Foto: moodboard / yayimages.com

En streik mot arbeidsplasser

Det er noe komisk over norske fagforeninger som desperat leter etter nye stridigheter å streike for. Nå stod bemanningsbyråene for tur.

Onsdag ettermiddag marsjerte 10 000 fagorganiserte ut i politisk streik i regi av åtte fagforeninger, mange av dem ble sett utenfor Stortinget, i sin kamp mot bemanningsbyråer. Når fagforeningene i dagens Norge bestemmer seg for å streike, kan det virke som at motivasjonen først og fremst ligger i at de har lett langt og lenge etter noe å kjempe for. Nå marsjeres det på svært tynt grunnlag mot én spesifikk ansettelsesform som kun omfatter én prosent av årsverkene i norsk arbeidsliv.

Bemanningsbyråene er arbeidsgivere for veldig mange mennesker, spesielt for mange unge mennesker. SV hiver seg selvfølgelig på og sier de vil forby alle bemanningsbyråer i Norge. For Arbeiderpartiets del holder det med forbud innen byggebransjen i og rundt Oslo. Begge forslag er dårlige løsninger.

Løsarbeidere

Fellesforbundets Boye Ullmann sier til NTB at «innleie på byggeplassene har blitt så omfattende at vi er på full fart tilbake til et løsarbeidersamfunn. Rettigheter som vi har brukt over hundre år på å bygge opp i Norge, er nå på vei til å bli revet ned». Jeg får lyst til å banke på mobilskjermen og spørre om noen er hjemme.

Å gjenta noe flere ganger gjør det ikke mer sant. Likevel kaster fagbevegelsen sitt favorittord «løsarbeidersamfunn» henmningsløst rundt, enten det er  snakk om bemanningsbyråer, selvstendige næringsdrivende eller Ubersjåfører for den saks skyld. Å snakke nedsettende om de som har fått en fot innenfor arbeidslivet takket være et bemanningsbyrå, er det ingen som er tjent med.

Paradokset: Streik mot norske arbeidsplasser

Et forbud mot bemanningsbyråer er feil vei å gå. Bransjen er i dag ideel for å håndtere behovet for fleksibilitet i arbeidslivet, både for de ansatte, som ønsker en lav terskel og bedriftene, som må begrense risiko ved ansettelser. Fleksibilitet er særlig viktig med tanke på de prosjektorienterte bransjene, som byggenæringen der konjekturene styrer aktiviteten. La det heller ikke være noen tvil om at bemanningsbyråene er selve forskjellen for mange mennesker i Norge på å ha en fot innenfor, eller utenfor arbeidslivet.

Når vi vet betydningen av bemanningsbyråer for særlig mange unge mennesker, bekymrer det meg at både SU og AUF strålte om kapp utenfor Stortinget onsdag ettermiddag. Vi løser ikke arbeidsledighet blant unge med denne streiken, når streiken de facto kjemper for økt arbeidsledighet. Alternativet for ungdom med midlertidig jobb, er ofte ingen jobb.

Ikke alt er perfekt

Man skal ikke underkjenne at mange bemanningsbyråer er på kant med loven, men da er det strengt talt ikke loven det er noe galt med. Alle tjener på at useriøse aktører forlater arbeidsmarkedet, men skal vi nekte et helt lag å spille, når det kun er noen få spillere som fortjener gult kort? Selvsagt ikke.

Faste ansettelser er hovedregelen i norsk arbeidsliv, men det er ikke alltid til enhver tid at hovedregelen kan følges. Et forbud mot bemanningsbyråer vil føre til at flere byggeprosjekter vil stoppe opp. Mange mennesker innenfor en rekke ulike sektorer vil plutselig stå uten jobb, og vi står i fare for at store prosjekter tilfaller arbeidskraft utenfor landets grenser. Dersom en bedrift har en stor kontrakt å forholde seg til, kan det være nødvendig med innleid ekstra personell for å ha tilgang på kompetent arbeidskraft der og da.

Fremtidens arbeidsliv

Dette handler først og fremst om vi skal ha et arbeidsliv tilpasset dagens samfunn, eller det samfunnet norske fagforeninger ønsker oss tilbake til. En ting er for meg klinkende klart ? Onsdagens streik var først og fremst en streik til støtte for fortiden, ikke fremtiden.

Arrogansens nye ansikt

Idrettsledelsen har levert inn årets søknad til «årets skivebom» på idrettsgallaen. Å bruke hundretusenvis av kroner på hummer, østers, kanapeer og dyr vin føles fjernt for alle som frivillig bidrar i norsk idrett. Banedekke, en ny varmestue, vaffelsteking, hastverk for å rekke trening og dugnad er derimot stikkord som alle kjenner seg igjen i. Middager til flere tusen kroner er så fjernt fra den plassen idretten har i det norske samfunnet at det ikke virker relevant. De frivillige i norsk idrett er der for barna, da er det synd at ledelsen er mest opptatt av seg selv. 

VGs avsløring av Norges idrettsforbundets toppsjefer, deriblant Inge Andersen og Tom Tvedts pengebruk på alkohol og flotte middager vil jeg tro treffer det norske folk midt i fleisen. For den menig mann i gata er dette så fjernt fra virkeligheten at det er vanskelig å ta til seg. Tvedt og Andersen har gjort en svært god jobb med å skape forakt og misnøye over idrettssjelen til nordmenn flest, som vi er så glade i. Og det skal vi da vitterlig være.
 

Trengs det smøring i idretten?

Hvem er det idrettstoppene i norsk idrett trenger å smøre? Idrettstoppene burde vel heller "spandert" litt ekstra på alle de frivillige fotball- og håndballforeldrene rundt omkring i landet i stedet. De som trener laget til poden, som stiller opp hver bidige helg på utallige cuper og kamper, de som steker vaffel og serverer kaffe slik at laget får dratt på den fotballcupen i Danmark til sommeren. Du vet, hverdagshelten.  

Jeg tviler på at trenerne der ute er opptatt av at ledelsen i idrettsforbundet skal smøre ulike aktører for å heve statusen. De er opptatt av at klubben de er med i skal ha et tilbud til alle, uavhengig av nivå, og at de faktisk kan bidra med noe positivt i livet til norske ungdommer. Der man kan få kjenne på mestringsfølelsen av å score et mål, kjenne på det sosiale samholdet, lære seg å arbeide som et lag og lage en sosial arena i bygda.

Avstanden i idrettspyramiden mellom de som sitter på toppen og de som sliter i grasrota blir ikke akkurat mindre av avsløringer om middager med "smak av Norge" og rødvin som inneholdt en aldri så liten duft av kirsebær, nøtter og tre - Til den nette sum av 1795,-. Per flaske

Det er jo fristende å fundere litt over hva idretts-toppenes "drikke- og kosepenger" hadde gitt i utstyr til en klubb? Pengene til idretten kommer fra det offentlige, fra avgifter og tippemidler. Dere drikke opp skattepengene mine som kunne gått til langt viktigere formål for norsk idrett!

Holdningsendring

Det hele topper seg når Tvedt på så mest mulig arrogant måte sier at NIF lover bot og bedring, men vil ikke si unnskyld til grasrota. Retningslinjene er endret, og dette skjer ikke igjen får vi vite. Men vil vi egentlig få en holdningsendring i NIF-toppen? Vin er godt, men det skal ikke gå på bekostning av fellesskapet og idrettssjelen til det norske folk.

Foto: Paul Weaver

Krenkelsens tidsalder

En finansminister med humor, er det så ille? Skulle ikke tro det. De siste dagers debatt om FrPs partileder og landets finansminister Siv Jensens instagram-bilde hvor hun står i et indianerkostyme i forbindelse med høstfesten i Finansdepartementet har vist at det ikke akkurat er unison enighet om dette. Når jeg leser alle kommentarene om ulike former for krenkelser etter Jensens påkledning, slår det meg hvor ufattelig godt vi egentlig har det i Norge. Er det virkelig dette vi skal la oss krenkes av?

Mest delte saken

NRK melder at etter de postet den første saken om høstfest-delingen, har nyhetssaker om temaet vært de mest delte i Norge. Det er altså ikke statsbudsjettet vi diskuterer, krigen i Syria eller Trumps forhold til Nord-Korea. Neida, vi diskuterer en kvinnes antrekk på en etterlenget jobbfest.

Smakløst?

Sametingspresidenten kalte Sivs antrekk for smakløst, DJ Nina Lyons trekker paralleller til den tragiske forfølgelsen av hennes egen familie, mens skuespiller Ulrikke Falch skriver i VG at alle som støtter Jensen er «hvite, eldre menn», uten å ha vurdert hvorvidt Hadia Tajiks kjønn, alder og hudfarge passer til beskrivelsen. Tajik skriver at Siv Jensen i grunn var en helt fin Pocahontas, gjennom en Twitterpost på lørdag. Ikke akkurat FrPs største støttespiller, Marte Gerhardsen i Tankesmien Agenda har også vært ute med støtte til Jensen. Det samme har Davy Wathne, Jan Åge Fjørtoft med flere.

Hvor går grensen?

Så er det store spørsmålet - Er enhver utkledning, tolkning eller etterligning en kulturell appropriasjon? I så fall får vi som samfunn en utfordring. Det betyr i utgangspunktet at Disneys gamle slager, Pochahontas, trolig aldri skulle blitt produsert til glede for flere millioner barn verden over. Med mindre du da anser filmen for å være en kulturell verdsettelse fremfor en appropriasjon, men definisjonsmakten er det ingen av oss som alene sitter på.

Man kan trekke frem mange eksempler hvor det er mulig å føle seg krenket, men jeg vil tørre å påstå at både landet og verden for øvrig har større problemer enn som så. Kulturer skal ikke tråkkes på, eller bli utsatt for nedrig hets eller forfølgelse. Men å bli krenket på vegne av andre av at noen kler seg ut i et kostyme, som i tillegg er uber-stereotypisk med et glimt i øyet, er å trekke det litt vel langt.

Jeg tror vi fint skal klare å respektere urbefolkninger, huske deres historie og ta lærdom av våre forfedres feil, uansett hvilken side av jordkloden det er snakk om uten å la oss krenke av et antrekk til en fest.

Det er litt hårsårt. 

Vi må snakke om elefanten. Den vokser.

Elephant
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

På torsdag legger finansminister Siv Jensen frem statsbudsjettet for 2018. Hun har allerede varslet at regjeringen ikke vil øke bruken av oljepenger, noe jeg mener er en klok vurdering i en tid hvor norsk økonomi er i bedring. Men vi har et større langsiktig problem i kongeriket, et problem som kan gi større konsekvenser enn vi liker å tenke på.

Vi som er vokst opp i en oljesmurt barndom er vant til at alt er «gratis». Skolebøker er gratis, helsehjelp er gratis, mye av kulturtilbudet er gratis, til og med skolefrukten skal være «gratis». For mange ungdom er utgifter til annet enn velvære stort sett ikke-eksisterende. I realiteten er det selvsagt ingenting som er gratis, men er norsk ungdom eller samfunnet forøvrig egentlig bevisst på at noen har betalt for tjenestene vi bruker?

Når noe er «gratis» for nordmenn, er det skattefinansiert. Noen områder er det bra at er skattefinansiert, eksempelvis vet vi at en av de viktigste årsakene til at mennesker kommer seg ut av fattigdom er utdanning. Da er det bra at alle har like muligheter. Men denne hvileputen, tanken om at noen andre betaler, gjør noe med holdningen til folk. Særlig når det mangler en grunnleggende forståelse av at noen faktisk må tjene penger for at et godt formål skal bli «gratis» i andre enden. Skattepenger kommer ikke av seg selv.

Samtidig som folk flest er vant til at staten fikser det meste, er vi nå på vei mot et stup. Selv i Norge vil vi en dag gå slutt for andre menneskers penger, og på den dagen vil dette landet slite hvis vi ikke tar en skikkelig oppvask med elefanten i rommet. Velferdsstaten må krympes om vi skal ha råd til fremtiden.

Sykelønnsordningen må reduseres. Ikke fordi jeg har et ønske om at folk skal få mindre penger, men fordi vi må unngå at vi en dag blir nødt til å regne på om vi skal ha en sykelønnsordning overhodet, fordi kassa er tom. Vi må slutte å gjøre flere ting «gratis», og heller innføre flere egenandeler. Dette kan fint sosialt innrettes slik at den fattigste delen av befolkningen kommer bedre ut, men med en så høy middelklasse som Norge har bør det være uproblematisk. Barnetrygden må behovsprøves og kontantstøtten fjernes. Hele velferdssystemet trenger en overhaling, tilpasset den økonomiske situasjonen landet vil stå i, i tiårene fremover.

Min generasjon og kommende generasjoner fortjener også å ha god velferd. Det betyr ikke at velferdsstaten er urokkelig i sin utforming. Det betyr at vi må tørre å gjøre endringer for å faktisk ha en velferdsstat, også om 50 år.