Vær så snill, kan vi droppe vorspielet?

Vorspielet er en særegen del av norsk kultur. Målet er som oftest å bli såpass godt beruset at den etterfølgende byturen ikke skal koste en liten formue. Resultatet av dette er at vi drikker noe sterkt, vi drikker det mye og vi drikker det fort. Folk kommer stupfulle på byen og lager problemer både for seg selv og andre.

Så når Politidirektoratet satte ned foten for medbrakt alkohol på russetreff, var resultatene forutsigbare. Under helgens landstreff på Fredriksten festning var det full fest som vanlig, men denne gangen utenfor gjerdene. - Vi sitter med følelsen av at vi flyttet festen og problemene ut, sier arrangøren, Lasse Kjønigsen, til Halden Arbeiderblad.

I løpet av helgen ble det solgt 47.500 alkoholenheter på festivalområdet. Det høres kanskje mye ut, men fordelt på 8000 russ over to dager, tilsvarer det kun tre alkoholenheter. Da er det ganske åpenbart at brorparten av konsumet foregikk utenfor festivalområdet. Jentene fra russebilen Imperial City kunne fortelle at mange hadde parkert bilene på utsiden, slik at de kunne «gå ut i fem minutter for å drikke seg kjempefulle». Ikke bare er det patetisk at russ skal gå i skytteltrafikk ut og inn av russetreffet for å drikke, det kan også være være ganske farlig.

På innsiden av landstreffet på Fredriksten var det 60 innleide sikkerhetsvakter, 40 førstehjelpere fra Røde Kors og 40 natteravner, i tillegg til 14-16 politifolk og 25 egne vakter. I områdene på utsiden var det ingen. Ingen som sjekker russen for våpen og farlige gjenstander, ingen som passet passer på om det skulle oppstå voldelige situasjoner, ingen som lyser deg i ansiktet og spør om det er frivillig sex. Med andre ord: Det minnet mer om et alminnelig norsk vorspiel.

Jeg tror ikke russetiden blir tryggere dersom vi fortsetter denne praksisen. Vi vil heller se flere russetreff som Fredriksten, preget at lange vorspiel og ukontrollerte omgivelser. La heller  russen vandre inn på treffet med en sixpack under armen. Så kan de drikke på innsiden, i sitt eget tempo, under trygge omgivelser. For guds skyld, ikke la oss dra med den forferdelige vorskulturen vår inn i russetiden.

Vil du betale mer i skatt, Støre?

OSLO 20170421.
Ap-leder Jonas Gahr Støre og nestleder Hadia Tajik før hennes tale på Arbeiderpartiets landsmøte 2017 i Folkets Hus fredag.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Arbeiderpartiets landsmøte er i gang, og tåkefyrsten Jonas Gahr Støre har allerede rukket å lire av seg en rekke meningsløse meninger om rikets tilstand. Tirsdag sa han til Nettavisen at han føler det er dypt urimelig at noen med hans økonomiske situasjon har opplevd skattekutt. Det er selvsagt lov for en Ap-leder å ha 2,9 millioner i inntekt og formue på 65 millioner kroner, men en kan undre seg over hvorfor Jonas selv ikke har tatt initiativ til å bidra mer til fellesskapet.

Støre er ingen helgen; han er som de fleste andre. Han vil ha mest mulig kroner i sin egen lommebok, og unngå unødvendige utgifter. Det er derfor ikke overraskende at han har bedrevet skatteplanlegging, slik Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum har skrevet det så godt på sin blogg. Men det som nå er så flott er at FrP i regjering har kommet Støre personlig i møte: Regjeringen åpner nemlig for at han, og andre i hans sko, skal ha mulighet til å betale mer i skatt enn de allerede betaler, dersom de selv ønsker det. Dette skulle man tro det var full jubel for i Arbeiderpartiet.

Men neida. Aps finanspolitiske rådgiver Harald Jacobsen kaller forslaget om å betale mer i skatt, dersom man selv ønsker det, for et "idiotiutspill fra FrP". Dette bekrefter at tvang er det eneste virkemiddelet Arbeiderpartiet vil være bekjent av. Dersom Støre hadde hatt et reelt ønske om å betale mer i skatt ville han ha jublet for denne muligheten, men det gjør han altså ikke. Så hvor er denne dype urimeligheten i skattekutt, hvis han selv ikke ønsker å endre på det? Når en mann av Oslo-elitens indre krets prøver å blidgjøre fabrikkens fagarbeider, skinner det ofte gjennom.

Arbeiderpartiets skattepolitikk er arbeidsfiendtlig for landets arbeidere, og er en farlig vei å gå dersom vi ønsker et stabilt arbeidsmarked som sikrer flere arbeidsplasser. Arbeiderpartiets valgløfte, en skatteøkning på 15 milliarder kroner, vil øke skattebyrden for alle i samfunnet, inkludert bedriftene. Når bedrifter må betale mer i skatt, har de mindre muligheter for å ta risiko, utvide seg og ansette folk. Er det dette norske arbeidere trenger? Det tror ikke jeg.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

En billionplan for Norge

I dag la regjeringen frem Nasjonal Transportplan for 2018 ? 2029. Planen skal legge grunnlaget for de samferdselsprosjektene som vil bli prioritert de neste 12 årene. For deg som kjører bil, tar bussen, toget eller skal ut å fly, har denne planen mye å si.

Allerede før fremleggelsen signaliserte lekkasjene tre ting: En historisk satsing på Norge, de «umulige» prosjektene blir mulige og hele landet skal bygges - for alvor. Transportplanen gjenspeiler at regjeringen prioriterer samferdsel, med ramme på (nesten) en billion kroner.

En billion kroner gir en historisk satsing på alle områder innen samferdsel, der rekordmange viktige prosjekter endelig skal bygges. Når prosjektene er gjennomført er landet blitt bundet sammen, reisetidene er blitt kraftig redusert og vi sitter igjen med et Norge som er rustet for fremtiden.

Det er en myte at transportplanen handler kun om bil og vei. Det skal satses 400 milliarder kroner kun på jernbane, byene får historiske kollektivinvesteringer. Blant annet en helt ny t-banetunnell i Oslo. Hverdagsreiser er en stor del av livet til oss unge. Forutsetningen for at unge skal reise trygt til skolen, jobb og fritidsaktiviteter, er nettopp god infrastruktur. Derfor er dette en plan som også gir unge reisende en bedre hverdag.

Da Arbeiderpartiet satt i regjering var det ingen satsing på infrastrukturen. Toget sto stille, veien forfalte og viktige prosjekter ble skjøvet under teppet. Straks FrP kom i regjering ble den gamle rødgrønne transportplanen overoppfylt, og det merker trafikantene i dag. Nå som vi har fremlagt vår egen transportplan er ambisjonene - mildt sagt - hevet.

Jeg er stolt av at FrP i regjering legger frem tidenes transportplan, som kommer til gode for folk og næring, både i byene og distriktene. Ja, nå har vi endelig en billionplan for Norge.

Take it or leave it, Venstre


Du trenger ikke å være statsviter for å se at det er store forskjeller mellom Venstre og Fremskrittspartiet. Forholdet mellom våre to partier har åpenbare likhetstrekk med et ekteskap som sårt trenger parterapi for å ivareta kjærligheten. Utfordringen ligger i hvordan politikere fra begge våre partier håndterer de ulikhetene vi står overfor, hvor Venstre-leder Trine Skei Grande ser ut til å velge den *kremt* ikke fullt så konstruktive utveien. Dette går først og fremst utover Venstre selv, noe jeg ikke bryr meg noe nevneverdig om. Men det kan også føre til at statsministeren etter 11.september heter Jonas Gahr Støre hvis vi ikke evner å stå samlet på ikke-sosialistisk side. Venstre forvalter et ansvar som er større enn hva de selv tror, og forvaltningen går særs dårlig når det er viktigere å svartmale Frp enn å angripe Arbeiderpartiets arbeidsfiendtlige skattepolitikk.

På tirsdag hadde Venstre sin pressekonferanse før partiets landsmøte førstkommende helg. Under pressekonferansen trakk Grande frem en kravliste på 31 punkter de la frem under Arendalsuka i 2013 for kommende periode. Nå, snart fire år etter viser det seg at Venstre har fått gjennomslag for 24 av disse tiltakene. Det er gjennomslag en opposisjonspolitiker vanligvis bare kan drømme om. Men fremfor å fokusere på vårt felles prosjekt, velger Grande og Venstre nå å fokusere på å få FrP ut av regjering. Hvis dette fortsetter frem mot valget velger Venstre å dyrke forskjellene mellom våre to partier, fremfor de seire vi kan skryte av. Det er oppskriften på borgerlig tilbakegang.

Hva med å:
1. Fokusere på alt Venstre faktisk har fått gjennomslag for
2. Snakke om egen politikk, fremfor å rakke ned på et parti som faktisk er en av årsakene til at Venstre har fått gjennomslag

Min drømme-regjering er Jensen-regjeringen med Siv Jensen som statsminister. Det er like urealistisk som at Høyre skal i regjering alene med KrF og Venstre. Dette vet Trine, men likevel velger hun en tilsynelatende euforisk retorikk om en regjering som aldri kommer til å bli noe av. At Venstre vil ha størst mulig gjennomslag for sin politikk er forståelig, men da er det kanskje på tide å samarbeide med samarbeidspartiet sitt, fremfor å jobbe for at FrP ikke skal fortsette i regjering. For veien til gjennomslag for Venstre går faktisk gjennom FrP.

Take it or leave it.

 

Kvinnekamp! Men ikke for alle

I går gikk kvinnedagen av stabelen, og flere steder i landet ble det gjennomført 8. mars-tog. I Oslo skulle fitta flagre, pornokulturen skulle stoppes og 6 timers arbeidsdag var igjen sett på en parole. Selv liker jeg å anse meg selv for å være en borgerlig hverdagsfeminist. Jeg mener det er en selvfølge at alle kjønn skal være likestilt, samtidig som at jeg ikke støtter venstresidas feministelite som bruker 8.mars for å være en dag man kjemper for sosialisme. Hva for eksempel 6 timers arbeidsdag har å gjøre med kvinnekamp har jeg aldri helt forstått. Andre paroler er jeg rett og slett uenig i, og noen er jeg enig i. Men det er en tristhet over norsk kvinnebevegelse, noe som igjen kom til syne i går, denne gangen gjennom et fysisk angrep på parolen til Prostituertes Interesseorganisasjon (PION), en parole som ikke var godkjent på forhånd.

«Sex workers rights = Human Rights» var for hard kost for enkelte. Noen så seg nødt til å rive i stykker PIONs parole, en parole som var ment til å snakke om menneskerettigheter for en gruppe kvinner i Norge som er dårligere stilt enn de fleste. Jeg har selv prøvd å snakke sexarbeidernes rettigheter, men blitt beskyldt for å forsvare en manns rett til utløsning på bekostning av kvinners grunnleggende rettigheter. Hvorfor feministene ikke er opptatt av å sikre sexarbeideres liv og helse for fremtiden er for meg uforståelig. Når Amnesty sin rapport fra 2016, i likhet med en rekke andre rapporter, slår fast at norsk lov setter sexarbeiderne i fare er det underlig at den eneste godkjente parolen om sexarbeid på 8.mars var «Håndhev sexkjøpsloven - bedre hjelpetiltak». Vi skal altså håndheve en lov som setter sexarbeiderne i fare. Litt av en kvinnekamp.    

Norsk venstreside er i mot å oppheve hallikparagrafen og sexkjøpsloven, mens norsk høyreside er for å oppheve disse. Dette gjør at man aldri får satt sexarbeidernes rettigheter på dagsorden 8.mars fordi majoriteten av venstresidas feminister ikke takler tanken på at sexarbeidere faktisk kan ha det bedre med legalisert sexarbeid, enn dagens situasjon.

Jeg støtter PION. En av de viktigste kvinnekampene vi står overfor i dagens Norge er for meg sexarbeideres rettigheter, i tillegg til kampen mot vold og voldtekt. Sexarbeidere består av kvinner og menn som skal ikke ses ned på eller undertrykkes, de skal sikres grunnleggende rettigheter og respekteres for den de er. Jeg ville trodd 8.mars var en perfekt dag for dette.

Foto: Astrid Renland/PION

Sosialistenes oljepopulisme

oil rig

I VG 1. mars har SV-leder Audun Lysbakken tatt den lange veien ut til Røst, ytterst i Lofoten, for å klargjøre sitt ultimatum overfor Arbeiderpartiet: Et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette mener jeg er et fryktelig dårlig signal å sende.

Norsk olje og gass har sikret norsk velferd i 50 år, og vil sikre velferd også for fremtidige generasjoner. Oljen har bidratt til skoler, eldreomsorg, vei, sykehus, beredskap og forskning. Norsk petroleumsvirksomhet består av kvinner og menn som hver eneste dag jobber for at du og jeg skal kunne opprettholde vår velferd og levestandard. Det er en næring som burde hylles, ikke nedverdiges, slik Lysbakken gjør.

I dagens samfunnsdebatt bidrar den norske venstresiden til en neglisjering av Norges viktigste næring, når de nekter å la næringen utvikle seg. Flere partier sier nei til konsekvensutredning av både Lofoten, Vesterålen og Senja, i tillegg til at flere var i mot 24. konsesjonsrunde. Å konsekvent si nei til å la petroleumssektoren utvikle seg, vil bety færre arbeidsplasser, færre inntekter til staten og på sikt mindre velferd.

Verdens energibehov er økende. Vi trenger mer energi, ikke bare for å tilfredsstille vårt eget behov, men også for å kunne løfte svake folkegrupper opp fra fattigdom. I dag lever en milliard mennesker uten tilgang på strøm, og er en av de største årsakene til at velstandsutviklingen holdes tilbake. Samtidig er det viktig at verdenssamfunnet klarer en omstilling fra forurensende energiproduksjon og forbruk, til renere alternativer. Da må man evne å tenke to tanker på en gang. Norge har et ansvar for å sikre verdensmarkedet tilgang på energi i årene som kommer, både ved hjelp av fornybare og fossile kilder. Å kutte ut det fossile vi lever av i dag er derfor ikke forsvarlig, verken økonomisk eller etisk.

Ifølge den internasjonale organisasjonen for olje- og gassprodusenter, IOGP, var gjennomsnittet for utslipp i verden 134 kilo CO2 per tonn produsert oljeekvivalent i 2014. Ifølge Miljødirektoratet var utslippene i Norge 63 kilo per tonn produsert enhet. Norsk sokkel slipper med andre ord ut mindre enn halvparten i forhold til snittet i resten av verden.

Norsk oljestopp er ikke noe godt alternativ. Det bør rettes et større positivt fokus på hva de ulike selskapene på norsk sokkel gjør for å redusere sine egne utslipp. For at EU skal nå sine klimamål, er de avhengig av norsk gass for å komme seg dit. På samme måten er mye av det vi produserer, fra elbilen i garasjen til mobiltelefonen i lommen, laget av nettopp olje. Olje er langt mer enn bensinen som fylles på bilen.

Hvis vi virkelig mener noe med det grønne skiftet må det erkjennes fra flere at norsk olje og gass er en del av dette skiftet. Vi trenger det vi kan produsere, også fra Lofoten, Vesterålen og Senja, som enda ikke har fått oppleve sin egen oljealder. Det håper jeg Arbeiderpartiet også forstår når de skal ta sitt valg.

Foto: hlehnerer / yayimages.com

Taxiforbundet står alene

I dag la regjeringens delingsøkonomiutvalg frem sin rapport, der de blant annet foreslår å avskaffe løyveplikten for taxi, slik at nye aktører - blant annet Uber - kan drive lovlig. Det er nok for tidlig å si at FpUs kamp er kronet med seier, men jeg må stolt si at vi har kommet et godt stykke på veien mot fri etableringsrett.

Konkurransetilsynet vil ha det, Forbrukerrådet vil ha det, og etter 150.000 Uber-nedlastinger er det ingen tvil om at publikum vil ha det. Likevel er det noen som ikke klarer å glede seg over mulighetene for mer konkurranse blant drosjene. Ikke overraskende er nemlig Norges Taxiforbund på banen med sine dommedagprofetier. Forbundet representerer 5000 taxisjåfører med løyve, som i praksis utgjør den makthavende delen av Norges om lag 15.000 taxisjåfører. Jeg er selvsagt oppgitt, men likevel ikke overrasket over motstanden deres. Hvem vil vel juble for at man kan miste monopolsituasjon i markedet?

- Det blir sosial dumping det. Da blir det så mange førere at ingen kan leve av det, sier taxiforbundets leder, Øystein Trevland, til VG i dag. La oss ta en titt på den påstanden.

Som sagt er det rundt 5000 taxisjåfører med løyve i Norge. Det betyr at majoriteten av taxisjåførene, rundt 10.000 personer, ikke har løyve. Disse er enten nødt til å søke ansettelse hos en løyvehaver eller leie seg et løyve. Nettavisen avdekket i fjor at en rekke privatpersoner sitter på opp mot 16 løyver, og kan leve av å leie disse ut for 10.000 kroner i måneden. For å gjøre det klarere. Det er snakk om å leie ut et stykke papir de har fått gratis av myndighetene. Nei, det er slettes ikke rart at taxiforbundet, som representerer løyveeliten ønsker å opprettholde denne ordningen.

Hvis det er noe som er sosialt undertrykkende er det nettopp denne ordningen som skaper et klasseskille blant Norske taxisjåfører. De som jobber for en løyvehaver har vanligvis ingen garantilønn og jobber kun for provisjon. Det er dermed rart hvordan taxiforbundet kan kritisere Uber for en praksis som er vanlig for dem selv.

Heller ikke påstanden om at det blir for mange førere, holder vann. I Oslo har antallet løyver vært uendret siden 1999. Samtidig har prisene over doblet seg, privatkundene har flyktet og taxiene står nå på tomgang omtrent 60-70 prosent av tiden. Planøkonomisk antallsregulering hører fortiden til.

Regjeringens delingsøkonomiutvalg var i dag ganske samstemte da de anbefalte å fjerne løyveordningen; kun LOs representant Trude Tinnlund stemte mot dette. Også da Ungdommens delingsøkonomiutvalg leverte sine anbefalinger til finansministeren fredag var utvalget entydig på at løyveordningen må fjernes. Ja, dere i taxiforbundet får gjerne skrike så høyt dere klarer, men husk at dere står alene.

Intet nytt fra avholdsfolket

I går kunne Nettavisen melde at Fremskrittspartiets programkomité vil tillate ølsalg i kiosker og bensinstasjoner. Jeg var selv med i saken og påpekte at det er et paradoks at dagligvarebutikker kan selge øl med en bensinpumpe utenfor, samtidig som det er forbudt å selge øl på en vanlig bensinstasjon.

Ikke overraskende var Mina Gerhardsen fra Actis raskt ute med pekefingeren sin og påstanden om at forslaget vil føre til mer promillekjøring. Til tross gjentagelser har Actis' forferdelse over våre forslag ikke blitt en klassiker, men en klisje. Dette tilfellet er heller intet unntak.

Fyllekjøring er et resultat av dårlig dømmekraft, ikke tilgjengelighet av alkohol. 1 av 5 dødsulykker i trafikken har nettopp rus som medvirkende årsak, fordi noen setter seg bak rattet, og blir en trussel mot både seg selv og andre. Men Gerhardsen vet like godt som meg at det er likegyldig om alkoholen er kjøpt på Rema 1000, Vinmonopolet eller bensinstasjonen, når det først sitter en ruset sjåfør bak rattet.

Gerhardsen sier det ikke har vært noe folkekrav om mer tilgjengelig alkohol. Og hun har kanskje rett, for det har ikke vært demonstrasjonstog i gatene om "øl på benser'n". På samme måte er det heller intet folkekrav om å legge ned taxfreesalget eller kalorimerke øl, slik Actis ønsker.

De som derimot har ønsket dette er handelsnæringen selv. Bransjeorganisasjonen Virke gikk i fjor ut og krevde at også kiosker og bensinstasjoner kan selge øl, rett og slett for å kunne konkurrere på like vilkår. Rema 1000 og Reitan-gruppen har ingen problemer med å selge bensin og dagligvarer på samme sted, siden de også eier Uno-X, som står på parkeringsplassen. For alle andre må man ta valget om man vil selge bensin eller være en fullverdig nærbutikk. Likebehandling av disse vil ikke bare gi en enklere hverdag for forbrukeren, men det kan også motarbeide bensinstasjonnedleggelser i det ganske land.

Når vi skal lage en moderne alkoholpolitikk for folk flest, nytter det ikke å høre på Avholdsfolkets landsråd, eller Actis som de kaller seg nå. Det blir litt som å spørre turister om veibeskrivelser. Arbeiderpartiet har allerede satt seg selv å bås med Actis ved å blankt avslag vårt forslag, og viser nok en gang at de er et parti som verken støtter næringslivet eller ønsker å arbeidsplasser til folk flest. Jeg velger heller å lytte til næringen og forbrukerne; de som faktisk er påvirket av dette.

Paradoksalt: En av mange Rema 1000-butikker med bensinpumper utenfor.

FrPs nei er ingen selvfølge


Kommentator Frank Rossavik skriver i Aftenposten 1.desember at EU er ytre høyres naturlige fiende. Visstnok på bakgrunn av at det er helt logisk for den ytre høyre fløy å være en fiende av EU. Nå føyes også Fremskrittspartiet inn i denne rekken.

Det hadde ikke trengt å være slik.

Fremskrittspartiet er nemlig ingen naturlig skeptiker til EU. Kampen for at FrP skulle bli et nei-parti startet i 2014, da FpU i sitt program valgte å si nei til norsk medlemskap i EU. For FrP har det vært en modningsprosess å gå fra å være et klunkende ja-parti, gjennom tja til å bli et forhåpentligvis rungende nei-parti på landsmøtet i mai 2017. For de som tror at dette har vært en enkel prosess internt i et parti og et ungdomsparti som FrP og FpU, tar de feil. FrP bygger sitt verdigrunnlag på den liberalistiske ideologien, så for oss er de fire friheter, fri flyt av varer, tjenester, kapital og mennesker helt grunnleggende gode og verdifulle. Det var også derfor FpU var en av de sterkeste ja-tilhengerne i 1994, fordi vi ønsket et friere Norge med et sterkere marked og mer konkurranse for et best mulig tilbud til folk flest.

Det finnes ingenting bedre enn ideer og løsninger om mer frihet. Problemet er når mennesker med makt skal regulere de frihetene som i utgangspunktet er så gode. EU har utviklet seg fra å være en frihetselskende union til å bli en reguleringskåt statslignende union med et genuint ønske om et føderalt Europa, hvor nasjonalstaten svekkes. Vi kan le av at kanelbolledirektivet inneholder flere tusen sider om hvor mye kanel en kanelbolle skal ha i seg. Vi kan også le av grytelappdirektivet, at hjørnekjøleskap er blitt forbudt og at plomba på mopeden er laget som et sikkerhetstiltak for trange bygater i Italia men like gjeldene for Norges landeveier. Problemet er at dette prinsipielt er svært problematisk for et parti som FrP. Et parti som ble stiftet for "lavere skatter, avgifter og offentlige inngrep" kan i mine øyne ikke stille seg nøytrale til en union som kjemper for flere offentlige inngrep. Vi sier nei til sånt.

For FpU ble det uholdbart å sitte og se på at EU regulerer hver minste lille krik og krok i alle europeeres liv. For frihetselskende individer er det ikke greit at hele Europa skal detaljstyres fra Brussel, når Europa som kontinent består av så ulike forhold som faktisk er tilfelle.

Enkelte skal ha det til at det er FrPs innvandringspolitikk som er grunnlaget for vår gryende skepsis til EU. Det er feil. FrP kan ikke sammenlignes med de øvrige partiene på høyresiden i Europa.

Ikke alle direktiver er tilpasset norske forhold, og da må vi ta konsekvensen av det. Jeg kan godt bli EU-tilhenger en dag, men da må EU gå tilbake til hva det faktisk en gang var - En frihetselskende union som vil fremme vekst og verdiskapning mellom landene. Ikke en proteksjonistisk union som mer enn noe annet elsker å detaljstyre hverdagen til folk flest.

Arbeiderpartiets løsninger er ingen god løsning

Det er med blandede følelser jeg leser utdragene fra Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett. Partiet ønsker regjeringsmakt, uten visjoner. Aps budsjettoppskrift virker å inneholde for mye salt, og for lite sukker. Det blir bittert. Ap-leder Jonas Gahr Støre skryter av at "arbeid til alle er jobb nr. 1", men det virker heller som at partiets jobb nr. 1 er å øke skatter og avgifter for både bedrifter og folk flest.

Ap vil øke skattene. 10,5 milliarder er tallet, og det skal gå utover rikinger flest. Du vet, disse håpløse feige, usle og late menneskene som faktisk skaper arbeidsplasser i dette landet. Og folk flest. Ikke glem folk flest, de skal også få en tynnere lommebok. Og hva skal Ap gjøre med disse ekstra skatteinntektene? De skal spares i utenlandske fond. Ap mener altså at morgendagens arbeidsplasser finnes i fond i utlandet. Det har jeg svært liten tro på.

Mens Ap øker skattene og avgiftene med 10,5 mrd. bare på et år, har H-FrP-regjeringen redusert skatte- og avgiftstrykket med rundt 21 mrd. i løpet av de siste tre årene. Samtidig har velferden økt. Dette var noe Ap og de rødgrønne mente var en umulig kombinasjon for tre år siden.

Faktum er at selv om det har blitt skattelettelser, og lommeboka til folk flest har blitt litt tykkere, har også helsekøene gått ned med 80 000 mennesker. I tillegg har det aldri før vært bevilget mer til vei og jernbane, helsesøstre, studentboliger, etter- og videreutdanning av lærere og mange flere viktige tiltak som sørger for en enklere hverdag for folk flest.

Jeg ønsker, og har tro på at denne regjeringen får leve videre i 2017. Når jeg ser Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett styrkes både ønsket og troen på at det blir en ny regjeringsperiode for H-FrP-regjeringen. En ting er i alle fall sikkert sikkert: Med høye skatter bygges ikke landet, på sikt rives det ned.

hits