Varsko, her kommer nullskatteyterne!

 

Varsko, her kommer nullskatteyterne! Slik lyder overskriften til tirsdagens VG-oppslag i mitt hode. En gladsak om fjerning av formueskatt på arbeidende kapital, ble satt i skyggen for de 3900 personene som kan ende opp som nullskatteytere som følge av forslaget.

Om frykten er noe annet enn misunnelse, er den ubegrunnet. Skatt på arbeidende kapital utgjør kun 0,6 prosent av statens inntekter. Det er ikke pengene det står på. Samtidig er denne skattleggingen en stor byrde for alle norske næringsdrivende i landet som er nødt til betale skatt på driftsmidler, næringseiendom, aksjer mm. uavhengig om bedriften tjener tjener en eneste krone. Det kan ta livet av selv den mest lovende gründerbedriften.

Også frykten for at noen ikke skal betale skatt er tynn som luft. Vi er ganske mange nullskatteytere i Norge, men de aller fleste er personer som lever på oppsparte midler, som allerede er opptjent og skattlagt i Norge. Fjerning av skatt på arbeidende kapital fører til en marginal økning av nullskatteytere på 0,8 prosent. Bekymringen for at noen ikke skal bidra i "spleiselaget" er i beste fall overdrevet.

Norske gründere og Norges næringsliv kjenner godt på de tøffe tidene vi er i. Derfor er det på høy tid å avskaffe særnorske skatteregler, som bare straffer oss selv.

Intet nytt fra Arbeiderpartiet om lærlinger

Foto: Bernt Sønvisen / Arbeiderpartiet

Mandag lanserte Arbeiderpartiet at de ville ha en milliardpakke til yrkesfagene, med syv tilhørende punkter. Dette er flott tenkte jeg i mitt stille sinn, kanskje Arbeiderpartiet endelig hadde planer om å faktisk ta fremtidige fagarbeidere og dere utdannelse på alvor.

Men neida. Du trenger ikke engang å scrolle nedover i diverse artikler før skuffelsene begynner å komme. Et av tiltakene de lanserte ble ikke engang vedtatt på deres eget landsmøte.

Arbeiderpartiet ser ut til å ha tatt i det minste én lærdom av de siste fire årene, og det er at lærlingtilskuddet er en bra greie. skal visst lærlingtilskuddet økes. I løpet av åtte år økte ikke Arbeiderpartiet lærlingtilskuddet en eneste gang. Med Fremskrittspartiet i regjering har lærlingtilskuddet økt med 21 000 kr på fire år. I tillegg har vi innført et stimuleringstilskudd på 20 millioner kroner ment for å stimulere nye bedrifter til å ta inn lærlinger.

Resultatet av dette var at det i perioden fra 2013-2015 ble signert fire ganger så mange nye lærlingkontrakter, med FrP i regjering, enn det ble i perioden fra 2011-2013, altså Arbeiderpartiets to siste år i regjering. Jeg forstår godt at Arbeiderpartiet vil øke lærlingtilskuddet, fordi det fungerer. Dessverre har Arbeiderpartiet ingen troverdighet når det gjelder lærlingtilskudd.

Et annet viktig punkt for Arbeiderpartiet er at det offentlige skal stille krav om lærlinger i kontrakter og avtaler ved innkjøp. Da kan jeg opplyse Arbeiderpartiet og Støre om at dette allerede er innført. Regjeringen har ikke bare innført det, men også forskriftsfestet det. Her er også alle kommuner og fylkeskommuner forpliktet, i tillegg til staten. På kontrakter og prosjekter som strekker seg over mer enn tre måneder, og har prislapp på mer enn 1,1 mill. kr (staten) eller 1,75 mill. kr (fylkeskommuner og kommuner) må det stilles krav om lærlinger.

Av andre tiltak Ap fremmer skal kommunene ha to lærlingplasser per 1000 innbyggere, som er fint og flott, men Arbeiderpartiet og Senterpartiet styrer 75 % av kommunene i Norge. Hvorfor ikke bare sette i gang?

I tillegg skal utstyr oppdateres og praksistilskudd innføres. Dette er gode saker, hvis det faktisk gjennomføres. Hittil har det vært mer ord enn handling fra Arbeiderpartiet, dessverre.

Fremskrittspartiets politikk fungerer. Derfor vil vi videre de neste fire årene øke lærlingtilskuddet enda mer, og vi vil fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger. Disse to tiltakene gjør det mye billigere for bedrifter å ansette lærlinger, erfaringer fra de siste årene viser at det betyr flere lærlingplasser. Flere lærlingplasser er viktig for å sørge for at alle får fullført sin utdanning, det er viktig både for de det gjelder, og for landet vårt, Norge. Jeg håper Norge stemmer på et parti som handler, og ikke bare snakker.

Handling, ikke bare ord

Mature student in the library
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Opp gjennom årene hører man mange ordtak som på en eller annen måte gir mening for de fleste. Et av de ordtakene jeg har tatt med meg på veien inn i voksenlivet er «Kunnskap gir muligheter». Dette var mottoet til Horten videregående skole, skolen jeg gikk på som ga meg grunnlaget jeg trengte for å gjennomføre fem år på Rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, hvor jeg i fjor ble uteksaminert, ferdigutdannet som jurist.

Antall tilbud om høyere utdanning ble nylig offentliggjort, og aldri før har så mange fått tilbud om studieplass gjennom samordna opptak. 94 101 tilbud er 2 328 flere enn i fjor. 59 % av søkerne har fått tilbud om førstevalget sitt. Det er disse studieplassene som gir norsk ungdom den kunnskapen de trenger for å få muligheter i framtida. Disse mulighetene skal bli til smarte løsninger som skaper nye arbeidsplasser. Derfor gir kunnskap nettopp muligheter for både de som mottar og forvalter kunnskapen, men også for samfunnet som helhet.

Med FrP i regjering har studentene aldri hatt det bedre. Noe av det første FrP gjorde i regjering var å sørge for den største studiestøtteøkningen på 10 år. I år fikk studentene for første gang studielån i juni, og dermed er 11 måneders studiestøtte snart fullverdig på plass. Regjeringen har også reformert høyere utdanningssektoren som på sikt vil gi mer profesjonelle studiesteder til studentene. I tillegg til dette har det aldri blitt bygget så mange studentboliger som det gjøres i dag, med om lag 2000 nye studentboliger i året. I 2017 er tallet for nye studentboliger faktisk 2500. Dette er en utvikling som må fortsette. Så lenge vi har et skattesystem som i dag, må midlene brukes smart. Utdanning er smart.

Vi politikere kan ikke vedta en god utdannelse, og jobben med å gjennomføre studiene må studentene selv gjøre.  Vår jobb som politikere er først og fremst å gi studentene trygge økonomiske rammer, og universitetene og høyskolene de midlene de trenger for å tilby en god utdannelse til de menneskene som tross alt representerer Norges fremtid. FrP skal satse videre på utdanning i Norge.  

2+2 = 5?


For de av oss som mener at offentlige utgifter må reduseres betraktelig i fremtidige statsbudsjett for å sikre en bærekraftig velferdsstat, er det ikke alltid like sexy når regjeringen legger frem en skryteliste av hva kollegiumet skal bruke penger på. Men når man først skal bruke offentlige midler, er det noen områder som er mer fornuftig å bruke penger på enn andre.

I dag vedtas Nasjonal transportplan (NTP) i Stortinget. Det er en plan med mange planlagte prosjekter som beveger seg langt inn i fremtiden. Noen av prosjektene vil sannsynligvis bli mindre vellykket enn andre, noen vil trolig aldri bli realisert overhodet mens de aller fleste prosjektene vil etablere seg som sårt tiltrengt infrastruktur i landet vårt. Ny flyplass i Mo i Rana med lang rullebane, ferjefri E39, Ringeriksbanen, Bergensbanen, InterCity, E18 inn og ut av Oslo. Listen er lang, og nødvendig.

Med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i spissen har norsk infrastruktur over flere tiår blitt vanstyrt med dårlig planlegging, og med for lite midler til å opprettholde den standarden som er forventet av moderne infrastruktur. Det er tydelig at Arbeiderpartiet famler i blinde når FrP i regjering leverer på et område de selv aldri har evnet å levere på. Kalkulatoren ble gjenglemt på Youngstorvet når de i sitt alternativ til regjeringen setter av 3 milliarder kr til å fremskynde InterCity med fire år. Dette er imidlertid en fremskyndelse som vil koste 27,8 (!) milliarder kr. Partiet vil også ferdigstille fergefri E39 i 2033, noe som ville ha kostet flere titalls milliarder. Her setter ikke partiet av en eneste krone i sitt alternativ. Og slik fortsetter det. Dette er ikke til å bli videre imponert over.

Det er hyggelig at Ap endelig ser ut til å begynne å engasjere seg i norsk infrastruktur, det er bare så synd at det skjer uten realisme og en kalkulator som faktisk funker.

Noen politiske områder er viktigere enn andre. Vi trenger en infrastruktur som binder landet sammen. Næringslivet i Mo er avhengig av ny flyplass og tryggheten til folk flest samt næringslivet på Vestlandet trenger ferjefri E39. FrP ruster Norge for framtida, med et regnestykke som ender i to streker under svaret.

Realitetssjekk?


Utstyrt med høygafler, korps og svære banner demonstrerte flere tusen bønder i Oslos gater tirsdag formiddag. Det var et sjeldent syn. Det er nemlig ikke ofte man ser en hel næring gå i demonstrasjonstog fordi man har fått tilbud om en inntektsvekst på hele 2,3 prosent.

For mens en vanlig lønnsmottaker ville vært godt fornøyd med en økning på 2,3 prosent, var dette åpenbart ikke godt nok for bøndene. Bøndene krevde nemlig å få styrket egen inntekt med hele 9 prosent i år. Dersom Stortinget godtar dette kravet vil det i 2021 gi 3 milliarder kroner mer til bøndene hvert eneste år. For å sette kravet i perspektiv, er dette altså midler som kunne ha gitt over 1300 flere sykehjemsplasser, eller 1200 flere lærere.  Skulle regjeringen gått med på bøndenes krav måtte man enten ha brukt mer oljepenger, eller kuttet på andre poster på statsbudsjettet. Hvor mener bøndene at regjeringen skulle ha kuttet? Potensielt ville bøndenes krav blitt resultert mindre satsing på folks utdanning eller helsetilbud.

Ikke bare er bøndenes krav urimelig, det er også utakknemlig.  For mens vanlige næringsliv har hatt en lønnsvekst på 7,1 prosent de siste fire årene, har bøndene fått økt sine inntekter med 18,1 prosent med Fremskrittspartiet i regjering. Bondeopprøret er med andre ord ikke stort annet enn valgkamp. Hvis bøndene virkelig ønsker at årets jordbruksoppgjør skal havne i Stortinget, er det nok et godt argument for å avvikle hele jordbruksoppgjøret, og heller legge dette over på det ordinære statsbudsjettet. Da kan bøndene kjempe om statlige midler som alle andre, uten særbehandling.

Vi skal ha respekt for at bøndene lager maten vi spiser. Men bøndene må selv ha respekt for hvilken tid vi lever i, og hvilken virkelighet som faktisk eksisterer. 

Vær så snill, kan vi droppe vorspielet?

Vorspielet er en særegen del av norsk kultur. Målet er som oftest å bli såpass godt beruset at den etterfølgende byturen ikke skal koste en liten formue. Resultatet av dette er at vi drikker noe sterkt, vi drikker det mye og vi drikker det fort. Folk kommer stupfulle på byen og lager problemer både for seg selv og andre.

Så når Politidirektoratet satte ned foten for medbrakt alkohol på russetreff, var resultatene forutsigbare. Under helgens landstreff på Fredriksten festning var det full fest som vanlig, men denne gangen utenfor gjerdene. - Vi sitter med følelsen av at vi flyttet festen og problemene ut, sier arrangøren, Lasse Kjønigsen, til Halden Arbeiderblad.

I løpet av helgen ble det solgt 47.500 alkoholenheter på festivalområdet. Det høres kanskje mye ut, men fordelt på 8000 russ over to dager, tilsvarer det kun tre alkoholenheter. Da er det ganske åpenbart at brorparten av konsumet foregikk utenfor festivalområdet. Jentene fra russebilen Imperial City kunne fortelle at mange hadde parkert bilene på utsiden, slik at de kunne «gå ut i fem minutter for å drikke seg kjempefulle». Ikke bare er det patetisk at russ skal gå i skytteltrafikk ut og inn av russetreffet for å drikke, det kan også være være ganske farlig.

På innsiden av landstreffet på Fredriksten var det 60 innleide sikkerhetsvakter, 40 førstehjelpere fra Røde Kors og 40 natteravner, i tillegg til 14-16 politifolk og 25 egne vakter. I områdene på utsiden var det ingen. Ingen som sjekker russen for våpen og farlige gjenstander, ingen som passet passer på om det skulle oppstå voldelige situasjoner, ingen som lyser deg i ansiktet og spør om det er frivillig sex. Med andre ord: Det minnet mer om et alminnelig norsk vorspiel.

Jeg tror ikke russetiden blir tryggere dersom vi fortsetter denne praksisen. Vi vil heller se flere russetreff som Fredriksten, preget at lange vorspiel og ukontrollerte omgivelser. La heller  russen vandre inn på treffet med en sixpack under armen. Så kan de drikke på innsiden, i sitt eget tempo, under trygge omgivelser. For guds skyld, ikke la oss dra med den forferdelige vorskulturen vår inn i russetiden.

Vil du betale mer i skatt, Støre?

OSLO 20170421.
Ap-leder Jonas Gahr Støre og nestleder Hadia Tajik før hennes tale på Arbeiderpartiets landsmøte 2017 i Folkets Hus fredag.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Arbeiderpartiets landsmøte er i gang, og tåkefyrsten Jonas Gahr Støre har allerede rukket å lire av seg en rekke meningsløse meninger om rikets tilstand. Tirsdag sa han til Nettavisen at han føler det er dypt urimelig at noen med hans økonomiske situasjon har opplevd skattekutt. Det er selvsagt lov for en Ap-leder å ha 2,9 millioner i inntekt og formue på 65 millioner kroner, men en kan undre seg over hvorfor Jonas selv ikke har tatt initiativ til å bidra mer til fellesskapet.

Støre er ingen helgen; han er som de fleste andre. Han vil ha mest mulig kroner i sin egen lommebok, og unngå unødvendige utgifter. Det er derfor ikke overraskende at han har bedrevet skatteplanlegging, slik Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum har skrevet det så godt på sin blogg. Men det som nå er så flott er at FrP i regjering har kommet Støre personlig i møte: Regjeringen åpner nemlig for at han, og andre i hans sko, skal ha mulighet til å betale mer i skatt enn de allerede betaler, dersom de selv ønsker det. Dette skulle man tro det var full jubel for i Arbeiderpartiet.

Men neida. Aps finanspolitiske rådgiver Harald Jacobsen kaller forslaget om å betale mer i skatt, dersom man selv ønsker det, for et "idiotiutspill fra FrP". Dette bekrefter at tvang er det eneste virkemiddelet Arbeiderpartiet vil være bekjent av. Dersom Støre hadde hatt et reelt ønske om å betale mer i skatt ville han ha jublet for denne muligheten, men det gjør han altså ikke. Så hvor er denne dype urimeligheten i skattekutt, hvis han selv ikke ønsker å endre på det? Når en mann av Oslo-elitens indre krets prøver å blidgjøre fabrikkens fagarbeider, skinner det ofte gjennom.

Arbeiderpartiets skattepolitikk er arbeidsfiendtlig for landets arbeidere, og er en farlig vei å gå dersom vi ønsker et stabilt arbeidsmarked som sikrer flere arbeidsplasser. Arbeiderpartiets valgløfte, en skatteøkning på 15 milliarder kroner, vil øke skattebyrden for alle i samfunnet, inkludert bedriftene. Når bedrifter må betale mer i skatt, har de mindre muligheter for å ta risiko, utvide seg og ansette folk. Er det dette norske arbeidere trenger? Det tror ikke jeg.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

En billionplan for Norge

I dag la regjeringen frem Nasjonal Transportplan for 2018 ? 2029. Planen skal legge grunnlaget for de samferdselsprosjektene som vil bli prioritert de neste 12 årene. For deg som kjører bil, tar bussen, toget eller skal ut å fly, har denne planen mye å si.

Allerede før fremleggelsen signaliserte lekkasjene tre ting: En historisk satsing på Norge, de «umulige» prosjektene blir mulige og hele landet skal bygges - for alvor. Transportplanen gjenspeiler at regjeringen prioriterer samferdsel, med ramme på (nesten) en billion kroner.

En billion kroner gir en historisk satsing på alle områder innen samferdsel, der rekordmange viktige prosjekter endelig skal bygges. Når prosjektene er gjennomført er landet blitt bundet sammen, reisetidene er blitt kraftig redusert og vi sitter igjen med et Norge som er rustet for fremtiden.

Det er en myte at transportplanen handler kun om bil og vei. Det skal satses 400 milliarder kroner kun på jernbane, byene får historiske kollektivinvesteringer. Blant annet en helt ny t-banetunnell i Oslo. Hverdagsreiser er en stor del av livet til oss unge. Forutsetningen for at unge skal reise trygt til skolen, jobb og fritidsaktiviteter, er nettopp god infrastruktur. Derfor er dette en plan som også gir unge reisende en bedre hverdag.

Da Arbeiderpartiet satt i regjering var det ingen satsing på infrastrukturen. Toget sto stille, veien forfalte og viktige prosjekter ble skjøvet under teppet. Straks FrP kom i regjering ble den gamle rødgrønne transportplanen overoppfylt, og det merker trafikantene i dag. Nå som vi har fremlagt vår egen transportplan er ambisjonene - mildt sagt - hevet.

Jeg er stolt av at FrP i regjering legger frem tidenes transportplan, som kommer til gode for folk og næring, både i byene og distriktene. Ja, nå har vi endelig en billionplan for Norge.

Take it or leave it, Venstre


Du trenger ikke å være statsviter for å se at det er store forskjeller mellom Venstre og Fremskrittspartiet. Forholdet mellom våre to partier har åpenbare likhetstrekk med et ekteskap som sårt trenger parterapi for å ivareta kjærligheten. Utfordringen ligger i hvordan politikere fra begge våre partier håndterer de ulikhetene vi står overfor, hvor Venstre-leder Trine Skei Grande ser ut til å velge den *kremt* ikke fullt så konstruktive utveien. Dette går først og fremst utover Venstre selv, noe jeg ikke bryr meg noe nevneverdig om. Men det kan også føre til at statsministeren etter 11.september heter Jonas Gahr Støre hvis vi ikke evner å stå samlet på ikke-sosialistisk side. Venstre forvalter et ansvar som er større enn hva de selv tror, og forvaltningen går særs dårlig når det er viktigere å svartmale Frp enn å angripe Arbeiderpartiets arbeidsfiendtlige skattepolitikk.

På tirsdag hadde Venstre sin pressekonferanse før partiets landsmøte førstkommende helg. Under pressekonferansen trakk Grande frem en kravliste på 31 punkter de la frem under Arendalsuka i 2013 for kommende periode. Nå, snart fire år etter viser det seg at Venstre har fått gjennomslag for 24 av disse tiltakene. Det er gjennomslag en opposisjonspolitiker vanligvis bare kan drømme om. Men fremfor å fokusere på vårt felles prosjekt, velger Grande og Venstre nå å fokusere på å få FrP ut av regjering. Hvis dette fortsetter frem mot valget velger Venstre å dyrke forskjellene mellom våre to partier, fremfor de seire vi kan skryte av. Det er oppskriften på borgerlig tilbakegang.

Hva med å:
1. Fokusere på alt Venstre faktisk har fått gjennomslag for
2. Snakke om egen politikk, fremfor å rakke ned på et parti som faktisk er en av årsakene til at Venstre har fått gjennomslag

Min drømme-regjering er Jensen-regjeringen med Siv Jensen som statsminister. Det er like urealistisk som at Høyre skal i regjering alene med KrF og Venstre. Dette vet Trine, men likevel velger hun en tilsynelatende euforisk retorikk om en regjering som aldri kommer til å bli noe av. At Venstre vil ha størst mulig gjennomslag for sin politikk er forståelig, men da er det kanskje på tide å samarbeide med samarbeidspartiet sitt, fremfor å jobbe for at FrP ikke skal fortsette i regjering. For veien til gjennomslag for Venstre går faktisk gjennom FrP.

Take it or leave it.

 

Kvinnekamp! Men ikke for alle

I går gikk kvinnedagen av stabelen, og flere steder i landet ble det gjennomført 8. mars-tog. I Oslo skulle fitta flagre, pornokulturen skulle stoppes og 6 timers arbeidsdag var igjen sett på en parole. Selv liker jeg å anse meg selv for å være en borgerlig hverdagsfeminist. Jeg mener det er en selvfølge at alle kjønn skal være likestilt, samtidig som at jeg ikke støtter venstresidas feministelite som bruker 8.mars for å være en dag man kjemper for sosialisme. Hva for eksempel 6 timers arbeidsdag har å gjøre med kvinnekamp har jeg aldri helt forstått. Andre paroler er jeg rett og slett uenig i, og noen er jeg enig i. Men det er en tristhet over norsk kvinnebevegelse, noe som igjen kom til syne i går, denne gangen gjennom et fysisk angrep på parolen til Prostituertes Interesseorganisasjon (PION), en parole som ikke var godkjent på forhånd.

«Sex workers rights = Human Rights» var for hard kost for enkelte. Noen så seg nødt til å rive i stykker PIONs parole, en parole som var ment til å snakke om menneskerettigheter for en gruppe kvinner i Norge som er dårligere stilt enn de fleste. Jeg har selv prøvd å snakke sexarbeidernes rettigheter, men blitt beskyldt for å forsvare en manns rett til utløsning på bekostning av kvinners grunnleggende rettigheter. Hvorfor feministene ikke er opptatt av å sikre sexarbeideres liv og helse for fremtiden er for meg uforståelig. Når Amnesty sin rapport fra 2016, i likhet med en rekke andre rapporter, slår fast at norsk lov setter sexarbeiderne i fare er det underlig at den eneste godkjente parolen om sexarbeid på 8.mars var «Håndhev sexkjøpsloven - bedre hjelpetiltak». Vi skal altså håndheve en lov som setter sexarbeiderne i fare. Litt av en kvinnekamp.    

Norsk venstreside er i mot å oppheve hallikparagrafen og sexkjøpsloven, mens norsk høyreside er for å oppheve disse. Dette gjør at man aldri får satt sexarbeidernes rettigheter på dagsorden 8.mars fordi majoriteten av venstresidas feminister ikke takler tanken på at sexarbeidere faktisk kan ha det bedre med legalisert sexarbeid, enn dagens situasjon.

Jeg støtter PION. En av de viktigste kvinnekampene vi står overfor i dagens Norge er for meg sexarbeideres rettigheter, i tillegg til kampen mot vold og voldtekt. Sexarbeidere består av kvinner og menn som skal ikke ses ned på eller undertrykkes, de skal sikres grunnleggende rettigheter og respekteres for den de er. Jeg ville trodd 8.mars var en perfekt dag for dette.

Foto: Astrid Renland/PION

hits