hits

Blogg

Det er typisk norsk å være hårsår

De siste dagene har det versert en debatt i mediene om hvorvidt frisørsalonger skal være pålagt å tilby hårvask eller ikke, noe som er blitt aktualisert ved frisørkjeden Cutters' inntog. Cutters har vært innovative ved å tilby hårklipp i lokaler som ellers ikke ville vært egnet, for eksempel i trange hjørner av kjøpesentre, der det ofte ikke er innlagt vann. Dette gir dem mulighet til å tilby rask og rimelig hårklipp for de som ikke krever en spa-opplevelse hver gang de går til frisøren.

Men forretningsmodellen deres trues nå av bransjeorganisasjonen selv, med ingen ringere enn NHO i spissen. Nettopp fordi de ikke tilbyr hårvask.

Vi har like vilkår

Er det en statlig oppgave å regulere hårvask? Selvfølgelig ikke. NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund sier til NTB at NHO er i mot tvungen hårvask av frisørkunder, men at rammene for bedriftene må være like for alle aktørene som konkurrerer. Men når sluttet egentlig konkurransevilkårene å være like i frisørbransjen? Bare fordi en frisørkjede velger å effektivisere driften ved å kutte i tilbud om hårvask, så er ikke vilkårene like lenger? De etablerte frisørene burde se på hårvasken som et konkurransefortrinn, ikke et bransjekrav.

La folk bestemme selv

Det er opp til deg og meg som forbruker å avgjøre om vi ønsker hårvask hos frisøren eller ikke. Da greier jeg også å finne en frisørsalong som tilbyr hårvask, dersom jeg ønsker det. Norge trenger ikke politikere som skal regulere hver minste lille hårfine detalj. Det klarer bedriftene fint å bestemme selv. Jeg håper det er siste gang NHO fronter tiltak som er med på å presse små aktører ut av markedet. Det er tross alt det vi har LO til.

Foto: moodboard / yayimages.com

En streik mot arbeidsplasser

Det er noe komisk over norske fagforeninger som desperat leter etter nye stridigheter å streike for. Nå stod bemanningsbyråene for tur.

Onsdag ettermiddag marsjerte 10 000 fagorganiserte ut i politisk streik i regi av åtte fagforeninger, mange av dem ble sett utenfor Stortinget, i sin kamp mot bemanningsbyråer. Når fagforeningene i dagens Norge bestemmer seg for å streike, kan det virke som at motivasjonen først og fremst ligger i at de har lett langt og lenge etter noe å kjempe for. Nå marsjeres det på svært tynt grunnlag mot én spesifikk ansettelsesform som kun omfatter én prosent av årsverkene i norsk arbeidsliv.

Bemanningsbyråene er arbeidsgivere for veldig mange mennesker, spesielt for mange unge mennesker. SV hiver seg selvfølgelig på og sier de vil forby alle bemanningsbyråer i Norge. For Arbeiderpartiets del holder det med forbud innen byggebransjen i og rundt Oslo. Begge forslag er dårlige løsninger.

Løsarbeidere

Fellesforbundets Boye Ullmann sier til NTB at «innleie på byggeplassene har blitt så omfattende at vi er på full fart tilbake til et løsarbeidersamfunn. Rettigheter som vi har brukt over hundre år på å bygge opp i Norge, er nå på vei til å bli revet ned». Jeg får lyst til å banke på mobilskjermen og spørre om noen er hjemme.

Å gjenta noe flere ganger gjør det ikke mer sant. Likevel kaster fagbevegelsen sitt favorittord «løsarbeidersamfunn» henmningsløst rundt, enten det er  snakk om bemanningsbyråer, selvstendige næringsdrivende eller Ubersjåfører for den saks skyld. Å snakke nedsettende om de som har fått en fot innenfor arbeidslivet takket være et bemanningsbyrå, er det ingen som er tjent med.

Paradokset: Streik mot norske arbeidsplasser

Et forbud mot bemanningsbyråer er feil vei å gå. Bransjen er i dag ideel for å håndtere behovet for fleksibilitet i arbeidslivet, både for de ansatte, som ønsker en lav terskel og bedriftene, som må begrense risiko ved ansettelser. Fleksibilitet er særlig viktig med tanke på de prosjektorienterte bransjene, som byggenæringen der konjekturene styrer aktiviteten. La det heller ikke være noen tvil om at bemanningsbyråene er selve forskjellen for mange mennesker i Norge på å ha en fot innenfor, eller utenfor arbeidslivet.

Når vi vet betydningen av bemanningsbyråer for særlig mange unge mennesker, bekymrer det meg at både SU og AUF strålte om kapp utenfor Stortinget onsdag ettermiddag. Vi løser ikke arbeidsledighet blant unge med denne streiken, når streiken de facto kjemper for økt arbeidsledighet. Alternativet for ungdom med midlertidig jobb, er ofte ingen jobb.

Ikke alt er perfekt

Man skal ikke underkjenne at mange bemanningsbyråer er på kant med loven, men da er det strengt talt ikke loven det er noe galt med. Alle tjener på at useriøse aktører forlater arbeidsmarkedet, men skal vi nekte et helt lag å spille, når det kun er noen få spillere som fortjener gult kort? Selvsagt ikke.

Faste ansettelser er hovedregelen i norsk arbeidsliv, men det er ikke alltid til enhver tid at hovedregelen kan følges. Et forbud mot bemanningsbyråer vil føre til at flere byggeprosjekter vil stoppe opp. Mange mennesker innenfor en rekke ulike sektorer vil plutselig stå uten jobb, og vi står i fare for at store prosjekter tilfaller arbeidskraft utenfor landets grenser. Dersom en bedrift har en stor kontrakt å forholde seg til, kan det være nødvendig med innleid ekstra personell for å ha tilgang på kompetent arbeidskraft der og da.

Fremtidens arbeidsliv

Dette handler først og fremst om vi skal ha et arbeidsliv tilpasset dagens samfunn, eller det samfunnet norske fagforeninger ønsker oss tilbake til. En ting er for meg klinkende klart ? Onsdagens streik var først og fremst en streik til støtte for fortiden, ikke fremtiden.

Arrogansens nye ansikt

Idrettsledelsen har levert inn årets søknad til «årets skivebom» på idrettsgallaen. Å bruke hundretusenvis av kroner på hummer, østers, kanapeer og dyr vin føles fjernt for alle som frivillig bidrar i norsk idrett. Banedekke, en ny varmestue, vaffelsteking, hastverk for å rekke trening og dugnad er derimot stikkord som alle kjenner seg igjen i. Middager til flere tusen kroner er så fjernt fra den plassen idretten har i det norske samfunnet at det ikke virker relevant. De frivillige i norsk idrett er der for barna, da er det synd at ledelsen er mest opptatt av seg selv. 

VGs avsløring av Norges idrettsforbundets toppsjefer, deriblant Inge Andersen og Tom Tvedts pengebruk på alkohol og flotte middager vil jeg tro treffer det norske folk midt i fleisen. For den menig mann i gata er dette så fjernt fra virkeligheten at det er vanskelig å ta til seg. Tvedt og Andersen har gjort en svært god jobb med å skape forakt og misnøye over idrettssjelen til nordmenn flest, som vi er så glade i. Og det skal vi da vitterlig være.
 

Trengs det smøring i idretten?

Hvem er det idrettstoppene i norsk idrett trenger å smøre? Idrettstoppene burde vel heller "spandert" litt ekstra på alle de frivillige fotball- og håndballforeldrene rundt omkring i landet i stedet. De som trener laget til poden, som stiller opp hver bidige helg på utallige cuper og kamper, de som steker vaffel og serverer kaffe slik at laget får dratt på den fotballcupen i Danmark til sommeren. Du vet, hverdagshelten.  

Jeg tviler på at trenerne der ute er opptatt av at ledelsen i idrettsforbundet skal smøre ulike aktører for å heve statusen. De er opptatt av at klubben de er med i skal ha et tilbud til alle, uavhengig av nivå, og at de faktisk kan bidra med noe positivt i livet til norske ungdommer. Der man kan få kjenne på mestringsfølelsen av å score et mål, kjenne på det sosiale samholdet, lære seg å arbeide som et lag og lage en sosial arena i bygda.

Avstanden i idrettspyramiden mellom de som sitter på toppen og de som sliter i grasrota blir ikke akkurat mindre av avsløringer om middager med "smak av Norge" og rødvin som inneholdt en aldri så liten duft av kirsebær, nøtter og tre - Til den nette sum av 1795,-. Per flaske

Det er jo fristende å fundere litt over hva idretts-toppenes "drikke- og kosepenger" hadde gitt i utstyr til en klubb? Pengene til idretten kommer fra det offentlige, fra avgifter og tippemidler. Dere drikke opp skattepengene mine som kunne gått til langt viktigere formål for norsk idrett!

Holdningsendring

Det hele topper seg når Tvedt på så mest mulig arrogant måte sier at NIF lover bot og bedring, men vil ikke si unnskyld til grasrota. Retningslinjene er endret, og dette skjer ikke igjen får vi vite. Men vil vi egentlig få en holdningsendring i NIF-toppen? Vin er godt, men det skal ikke gå på bekostning av fellesskapet og idrettssjelen til det norske folk.

Foto: Paul Weaver

Krenkelsens tidsalder

En finansminister med humor, er det så ille? Skulle ikke tro det. De siste dagers debatt om FrPs partileder og landets finansminister Siv Jensens instagram-bilde hvor hun står i et indianerkostyme i forbindelse med høstfesten i Finansdepartementet har vist at det ikke akkurat er unison enighet om dette. Når jeg leser alle kommentarene om ulike former for krenkelser etter Jensens påkledning, slår det meg hvor ufattelig godt vi egentlig har det i Norge. Er det virkelig dette vi skal la oss krenkes av?

Mest delte saken

NRK melder at etter de postet den første saken om høstfest-delingen, har nyhetssaker om temaet vært de mest delte i Norge. Det er altså ikke statsbudsjettet vi diskuterer, krigen i Syria eller Trumps forhold til Nord-Korea. Neida, vi diskuterer en kvinnes antrekk på en etterlenget jobbfest.

Smakløst?

Sametingspresidenten kalte Sivs antrekk for smakløst, DJ Nina Lyons trekker paralleller til den tragiske forfølgelsen av hennes egen familie, mens skuespiller Ulrikke Falch skriver i VG at alle som støtter Jensen er «hvite, eldre menn», uten å ha vurdert hvorvidt Hadia Tajiks kjønn, alder og hudfarge passer til beskrivelsen. Tajik skriver at Siv Jensen i grunn var en helt fin Pocahontas, gjennom en Twitterpost på lørdag. Ikke akkurat FrPs største støttespiller, Marte Gerhardsen i Tankesmien Agenda har også vært ute med støtte til Jensen. Det samme har Davy Wathne, Jan Åge Fjørtoft med flere.

Hvor går grensen?

Så er det store spørsmålet - Er enhver utkledning, tolkning eller etterligning en kulturell appropriasjon? I så fall får vi som samfunn en utfordring. Det betyr i utgangspunktet at Disneys gamle slager, Pochahontas, trolig aldri skulle blitt produsert til glede for flere millioner barn verden over. Med mindre du da anser filmen for å være en kulturell verdsettelse fremfor en appropriasjon, men definisjonsmakten er det ingen av oss som alene sitter på.

Man kan trekke frem mange eksempler hvor det er mulig å føle seg krenket, men jeg vil tørre å påstå at både landet og verden for øvrig har større problemer enn som så. Kulturer skal ikke tråkkes på, eller bli utsatt for nedrig hets eller forfølgelse. Men å bli krenket på vegne av andre av at noen kler seg ut i et kostyme, som i tillegg er uber-stereotypisk med et glimt i øyet, er å trekke det litt vel langt.

Jeg tror vi fint skal klare å respektere urbefolkninger, huske deres historie og ta lærdom av våre forfedres feil, uansett hvilken side av jordkloden det er snakk om uten å la oss krenke av et antrekk til en fest.

Det er litt hårsårt. 

Vi må snakke om elefanten. Den vokser.

Elephant
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

På torsdag legger finansminister Siv Jensen frem statsbudsjettet for 2018. Hun har allerede varslet at regjeringen ikke vil øke bruken av oljepenger, noe jeg mener er en klok vurdering i en tid hvor norsk økonomi er i bedring. Men vi har et større langsiktig problem i kongeriket, et problem som kan gi større konsekvenser enn vi liker å tenke på.

Vi som er vokst opp i en oljesmurt barndom er vant til at alt er «gratis». Skolebøker er gratis, helsehjelp er gratis, mye av kulturtilbudet er gratis, til og med skolefrukten skal være «gratis». For mange ungdom er utgifter til annet enn velvære stort sett ikke-eksisterende. I realiteten er det selvsagt ingenting som er gratis, men er norsk ungdom eller samfunnet forøvrig egentlig bevisst på at noen har betalt for tjenestene vi bruker?

Når noe er «gratis» for nordmenn, er det skattefinansiert. Noen områder er det bra at er skattefinansiert, eksempelvis vet vi at en av de viktigste årsakene til at mennesker kommer seg ut av fattigdom er utdanning. Da er det bra at alle har like muligheter. Men denne hvileputen, tanken om at noen andre betaler, gjør noe med holdningen til folk. Særlig når det mangler en grunnleggende forståelse av at noen faktisk må tjene penger for at et godt formål skal bli «gratis» i andre enden. Skattepenger kommer ikke av seg selv.

Samtidig som folk flest er vant til at staten fikser det meste, er vi nå på vei mot et stup. Selv i Norge vil vi en dag gå slutt for andre menneskers penger, og på den dagen vil dette landet slite hvis vi ikke tar en skikkelig oppvask med elefanten i rommet. Velferdsstaten må krympes om vi skal ha råd til fremtiden.

Sykelønnsordningen må reduseres. Ikke fordi jeg har et ønske om at folk skal få mindre penger, men fordi vi må unngå at vi en dag blir nødt til å regne på om vi skal ha en sykelønnsordning overhodet, fordi kassa er tom. Vi må slutte å gjøre flere ting «gratis», og heller innføre flere egenandeler. Dette kan fint sosialt innrettes slik at den fattigste delen av befolkningen kommer bedre ut, men med en så høy middelklasse som Norge har bør det være uproblematisk. Barnetrygden må behovsprøves og kontantstøtten fjernes. Hele velferdssystemet trenger en overhaling, tilpasset den økonomiske situasjonen landet vil stå i, i tiårene fremover.

Min generasjon og kommende generasjoner fortjener også å ha god velferd. Det betyr ikke at velferdsstaten er urokkelig i sin utforming. Det betyr at vi må tørre å gjøre endringer for å faktisk ha en velferdsstat, også om 50 år.

Hvem hadde trodd?

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

For en dag. For en kveld. For en natt. Da Fremskrittspartiet gikk inn i regjering i 2013 ble partiet dømt nord og ned. Dette skulle bli vanskelig for oss, sa de. Disse forståsegpåerne som vi visste ikke stemte FrP, og som innerst inne ønsket at dette skulle gå dårlig. Og for all del, dette har vært krevende fire år. Samtidig har det vært fire utrolig givende år. Med et stort oljeprisfall og den største migrasjonsbølgen siden andre verdenskrig på vår vakt, ble ikke dette en dans på roser. Vi ble påminnet at Norges handlingsrom er betydelig innskrenket, at oljeformuen er skjør og at vår levestandard ikke er en selvfølge.

Heldigvis forstod velgerne at våre løsninger er de riktige løsningene for landet, og kjente seg ikke igjen i Arbeiderpartiets virkelighetsbeskrivelse om en nasjon i forfall. Fremtiden må skapes, den kan ikke vedtas. Derfor må rammene for næringsliv og folk flest være fleksible for at dette landet skal gå rundt. Fremskrittspartiets politikk kommer til å dominere fremtidens Norge, og det skal vi prise oss lykkelige for.

Men det blir nok fire tøffe nye år. KrF og Venstre skal ha sine gjennomslag, og de støtter ikke regjeringen koste hva det koste vil. De vil vise vippemuskler. Det er forsåvidt også deres rett, men la oss håpe de er konstruktive i vurderingene sine. For en vippeposisjon handler om ansvar, et ansvar som skal forvaltes til det beste for folk flest. Da kan det ikke spres usikkerhet om landets parlamentariske grunnlag.

Disse fire årene vil preges av mindre handlingsrom til å foreta politiske prioriteringer. Mitt håp er at denne regjeringen kommer til å være en regjering som tør å kutte i statens offentlige utgifter. At de borgerlige partiene tør å foreta reelle upopulære valg fordi det er de riktige valgene. Det vil tiden vise. Uansett skal vi glede oss over valgresultatet i dag. Jeg er stolt av partiet mitt. Jeg er stolt av partilederen min og jeg er stolt av folka våre. Sammen greide vi det.

Fire nye år!

Velkommen etter, Arbeiderpartiet

High School Student in Class Licensed from: moodboard / yayimages.com

Arbeiderpartiet har lansert en rekke forslag i skolepolitikken som de nå går til valg på. De går til valg på flere helsesøstre, flere lærlingplasser og flere lærere. Ap har tydeligvis ikke fulgt med i timen for det er nettopp dette Fremskrittspartiet har sørget for i regjering.

Arbeiderpartiet kopierer altså regjeringens politikk og prøver å bruke den til egen vinning. Dette gjør mer rett og slett forbanna, spesielt fordi de prøver å lure velgerne til å tro noe som ikke er sant.

Med Arbeiderpartiets flertallsregjering i åtte år ble det ikke noen voldsom satsing på helsesøstre, lærlinger eller lærere. Og dette skal de altså få til nå? Det tviler jeg sterkt på. Et godt eksempel som viser at de ikke kommer til å gjennomføre er Ap-styrte Trondheim. Der bruker de pengene på helt andre ting enn helsesøstre. Det viser nok en gang at det er stor forskjell mellom ord og handling.

Fremskrittspartiet har sørget for å bevilge nesten 1000 millioner til skolehelsetjenesten, bevilget nok penger til at kommunene kan ansette 1000 nye lærere og økt lærlingtilskuddet med totalt 21 000 kr i året. Vi har med andre ord sørget for kraftig satsing innenfor det Arbeiderpartiet nå går til valg på.

Men jeg må også innrømme at det er litt smigrende, ettersom Ap har for vane å hente inspirasjon fra Fremskrittspartiet til ny politikk. Det betyr bare en ting; at Frp er et nytenkende og framtidsrettet parti med nye og bedre løsninger for Norge.

Hvordan skal Arbeiderpartiet gjøre skolen bedre når de ikke følger med i timen selv? Stem heller på et parti som viser handlekraft, stem Fremskrittspartiet.

Varsko, her kommer nullskatteyterne!

 

Varsko, her kommer nullskatteyterne! Slik lyder overskriften til tirsdagens VG-oppslag i mitt hode. En gladsak om fjerning av formueskatt på arbeidende kapital, ble satt i skyggen for de 3900 personene som kan ende opp som nullskatteytere som følge av forslaget.

Om frykten er noe annet enn misunnelse, er den ubegrunnet. Skatt på arbeidende kapital utgjør kun 0,6 prosent av statens inntekter. Det er ikke pengene det står på. Samtidig er denne skattleggingen en stor byrde for alle norske næringsdrivende i landet som er nødt til betale skatt på driftsmidler, næringseiendom, aksjer mm. uavhengig om bedriften tjener tjener en eneste krone. Det kan ta livet av selv den mest lovende gründerbedriften.

Også frykten for at noen ikke skal betale skatt er tynn som luft. Vi er ganske mange nullskatteytere i Norge, men de aller fleste er personer som lever på oppsparte midler, som allerede er opptjent og skattlagt i Norge. Fjerning av skatt på arbeidende kapital fører til en marginal økning av nullskatteytere på 0,8 prosent. Bekymringen for at noen ikke skal bidra i "spleiselaget" er i beste fall overdrevet.

Norske gründere og Norges næringsliv kjenner godt på de tøffe tidene vi er i. Derfor er det på høy tid å avskaffe særnorske skatteregler, som bare straffer oss selv.

Intet nytt fra Arbeiderpartiet om lærlinger

Foto: Bernt Sønvisen / Arbeiderpartiet

Mandag lanserte Arbeiderpartiet at de ville ha en milliardpakke til yrkesfagene, med syv tilhørende punkter. Dette er flott tenkte jeg i mitt stille sinn, kanskje Arbeiderpartiet endelig hadde planer om å faktisk ta fremtidige fagarbeidere og dere utdannelse på alvor.

Men neida. Du trenger ikke engang å scrolle nedover i diverse artikler før skuffelsene begynner å komme. Et av tiltakene de lanserte ble ikke engang vedtatt på deres eget landsmøte.

Arbeiderpartiet ser ut til å ha tatt i det minste én lærdom av de siste fire årene, og det er at lærlingtilskuddet er en bra greie. skal visst lærlingtilskuddet økes. I løpet av åtte år økte ikke Arbeiderpartiet lærlingtilskuddet en eneste gang. Med Fremskrittspartiet i regjering har lærlingtilskuddet økt med 21 000 kr på fire år. I tillegg har vi innført et stimuleringstilskudd på 20 millioner kroner ment for å stimulere nye bedrifter til å ta inn lærlinger.

Resultatet av dette var at det i perioden fra 2013-2015 ble signert fire ganger så mange nye lærlingkontrakter, med FrP i regjering, enn det ble i perioden fra 2011-2013, altså Arbeiderpartiets to siste år i regjering. Jeg forstår godt at Arbeiderpartiet vil øke lærlingtilskuddet, fordi det fungerer. Dessverre har Arbeiderpartiet ingen troverdighet når det gjelder lærlingtilskudd.

Et annet viktig punkt for Arbeiderpartiet er at det offentlige skal stille krav om lærlinger i kontrakter og avtaler ved innkjøp. Da kan jeg opplyse Arbeiderpartiet og Støre om at dette allerede er innført. Regjeringen har ikke bare innført det, men også forskriftsfestet det. Her er også alle kommuner og fylkeskommuner forpliktet, i tillegg til staten. På kontrakter og prosjekter som strekker seg over mer enn tre måneder, og har prislapp på mer enn 1,1 mill. kr (staten) eller 1,75 mill. kr (fylkeskommuner og kommuner) må det stilles krav om lærlinger.

Av andre tiltak Ap fremmer skal kommunene ha to lærlingplasser per 1000 innbyggere, som er fint og flott, men Arbeiderpartiet og Senterpartiet styrer 75 % av kommunene i Norge. Hvorfor ikke bare sette i gang?

I tillegg skal utstyr oppdateres og praksistilskudd innføres. Dette er gode saker, hvis det faktisk gjennomføres. Hittil har det vært mer ord enn handling fra Arbeiderpartiet, dessverre.

Fremskrittspartiets politikk fungerer. Derfor vil vi videre de neste fire årene øke lærlingtilskuddet enda mer, og vi vil fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger. Disse to tiltakene gjør det mye billigere for bedrifter å ansette lærlinger, erfaringer fra de siste årene viser at det betyr flere lærlingplasser. Flere lærlingplasser er viktig for å sørge for at alle får fullført sin utdanning, det er viktig både for de det gjelder, og for landet vårt, Norge. Jeg håper Norge stemmer på et parti som handler, og ikke bare snakker.

Handling, ikke bare ord

Mature student in the library
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Opp gjennom årene hører man mange ordtak som på en eller annen måte gir mening for de fleste. Et av de ordtakene jeg har tatt med meg på veien inn i voksenlivet er «Kunnskap gir muligheter». Dette var mottoet til Horten videregående skole, skolen jeg gikk på som ga meg grunnlaget jeg trengte for å gjennomføre fem år på Rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, hvor jeg i fjor ble uteksaminert, ferdigutdannet som jurist.

Antall tilbud om høyere utdanning ble nylig offentliggjort, og aldri før har så mange fått tilbud om studieplass gjennom samordna opptak. 94 101 tilbud er 2 328 flere enn i fjor. 59 % av søkerne har fått tilbud om førstevalget sitt. Det er disse studieplassene som gir norsk ungdom den kunnskapen de trenger for å få muligheter i framtida. Disse mulighetene skal bli til smarte løsninger som skaper nye arbeidsplasser. Derfor gir kunnskap nettopp muligheter for både de som mottar og forvalter kunnskapen, men også for samfunnet som helhet.

Med FrP i regjering har studentene aldri hatt det bedre. Noe av det første FrP gjorde i regjering var å sørge for den største studiestøtteøkningen på 10 år. I år fikk studentene for første gang studielån i juni, og dermed er 11 måneders studiestøtte snart fullverdig på plass. Regjeringen har også reformert høyere utdanningssektoren som på sikt vil gi mer profesjonelle studiesteder til studentene. I tillegg til dette har det aldri blitt bygget så mange studentboliger som det gjøres i dag, med om lag 2000 nye studentboliger i året. I 2017 er tallet for nye studentboliger faktisk 2500. Dette er en utvikling som må fortsette. Så lenge vi har et skattesystem som i dag, må midlene brukes smart. Utdanning er smart.

Vi politikere kan ikke vedta en god utdannelse, og jobben med å gjennomføre studiene må studentene selv gjøre.  Vår jobb som politikere er først og fremst å gi studentene trygge økonomiske rammer, og universitetene og høyskolene de midlene de trenger for å tilby en god utdannelse til de menneskene som tross alt representerer Norges fremtid. FrP skal satse videre på utdanning i Norge.  

2+2 = 5?


For de av oss som mener at offentlige utgifter må reduseres betraktelig i fremtidige statsbudsjett for å sikre en bærekraftig velferdsstat, er det ikke alltid like sexy når regjeringen legger frem en skryteliste av hva kollegiumet skal bruke penger på. Men når man først skal bruke offentlige midler, er det noen områder som er mer fornuftig å bruke penger på enn andre.

I dag vedtas Nasjonal transportplan (NTP) i Stortinget. Det er en plan med mange planlagte prosjekter som beveger seg langt inn i fremtiden. Noen av prosjektene vil sannsynligvis bli mindre vellykket enn andre, noen vil trolig aldri bli realisert overhodet mens de aller fleste prosjektene vil etablere seg som sårt tiltrengt infrastruktur i landet vårt. Ny flyplass i Mo i Rana med lang rullebane, ferjefri E39, Ringeriksbanen, Bergensbanen, InterCity, E18 inn og ut av Oslo. Listen er lang, og nødvendig.

Med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i spissen har norsk infrastruktur over flere tiår blitt vanstyrt med dårlig planlegging, og med for lite midler til å opprettholde den standarden som er forventet av moderne infrastruktur. Det er tydelig at Arbeiderpartiet famler i blinde når FrP i regjering leverer på et område de selv aldri har evnet å levere på. Kalkulatoren ble gjenglemt på Youngstorvet når de i sitt alternativ til regjeringen setter av 3 milliarder kr til å fremskynde InterCity med fire år. Dette er imidlertid en fremskyndelse som vil koste 27,8 (!) milliarder kr. Partiet vil også ferdigstille fergefri E39 i 2033, noe som ville ha kostet flere titalls milliarder. Her setter ikke partiet av en eneste krone i sitt alternativ. Og slik fortsetter det. Dette er ikke til å bli videre imponert over.

Det er hyggelig at Ap endelig ser ut til å begynne å engasjere seg i norsk infrastruktur, det er bare så synd at det skjer uten realisme og en kalkulator som faktisk funker.

Noen politiske områder er viktigere enn andre. Vi trenger en infrastruktur som binder landet sammen. Næringslivet i Mo er avhengig av ny flyplass og tryggheten til folk flest samt næringslivet på Vestlandet trenger ferjefri E39. FrP ruster Norge for framtida, med et regnestykke som ender i to streker under svaret.

Realitetssjekk?


Utstyrt med høygafler, korps og svære banner demonstrerte flere tusen bønder i Oslos gater tirsdag formiddag. Det var et sjeldent syn. Det er nemlig ikke ofte man ser en hel næring gå i demonstrasjonstog fordi man har fått tilbud om en inntektsvekst på hele 2,3 prosent.

For mens en vanlig lønnsmottaker ville vært godt fornøyd med en økning på 2,3 prosent, var dette åpenbart ikke godt nok for bøndene. Bøndene krevde nemlig å få styrket egen inntekt med hele 9 prosent i år. Dersom Stortinget godtar dette kravet vil det i 2021 gi 3 milliarder kroner mer til bøndene hvert eneste år. For å sette kravet i perspektiv, er dette altså midler som kunne ha gitt over 1300 flere sykehjemsplasser, eller 1200 flere lærere.  Skulle regjeringen gått med på bøndenes krav måtte man enten ha brukt mer oljepenger, eller kuttet på andre poster på statsbudsjettet. Hvor mener bøndene at regjeringen skulle ha kuttet? Potensielt ville bøndenes krav blitt resultert mindre satsing på folks utdanning eller helsetilbud.

Ikke bare er bøndenes krav urimelig, det er også utakknemlig.  For mens vanlige næringsliv har hatt en lønnsvekst på 7,1 prosent de siste fire årene, har bøndene fått økt sine inntekter med 18,1 prosent med Fremskrittspartiet i regjering. Bondeopprøret er med andre ord ikke stort annet enn valgkamp. Hvis bøndene virkelig ønsker at årets jordbruksoppgjør skal havne i Stortinget, er det nok et godt argument for å avvikle hele jordbruksoppgjøret, og heller legge dette over på det ordinære statsbudsjettet. Da kan bøndene kjempe om statlige midler som alle andre, uten særbehandling.

Vi skal ha respekt for at bøndene lager maten vi spiser. Men bøndene må selv ha respekt for hvilken tid vi lever i, og hvilken virkelighet som faktisk eksisterer. 

Vær så snill, kan vi droppe vorspielet?

Vorspielet er en særegen del av norsk kultur. Målet er som oftest å bli såpass godt beruset at den etterfølgende byturen ikke skal koste en liten formue. Resultatet av dette er at vi drikker noe sterkt, vi drikker det mye og vi drikker det fort. Folk kommer stupfulle på byen og lager problemer både for seg selv og andre.

Så når Politidirektoratet satte ned foten for medbrakt alkohol på russetreff, var resultatene forutsigbare. Under helgens landstreff på Fredriksten festning var det full fest som vanlig, men denne gangen utenfor gjerdene. - Vi sitter med følelsen av at vi flyttet festen og problemene ut, sier arrangøren, Lasse Kjønigsen, til Halden Arbeiderblad.

I løpet av helgen ble det solgt 47.500 alkoholenheter på festivalområdet. Det høres kanskje mye ut, men fordelt på 8000 russ over to dager, tilsvarer det kun tre alkoholenheter. Da er det ganske åpenbart at brorparten av konsumet foregikk utenfor festivalområdet. Jentene fra russebilen Imperial City kunne fortelle at mange hadde parkert bilene på utsiden, slik at de kunne «gå ut i fem minutter for å drikke seg kjempefulle». Ikke bare er det patetisk at russ skal gå i skytteltrafikk ut og inn av russetreffet for å drikke, det kan også være være ganske farlig.

På innsiden av landstreffet på Fredriksten var det 60 innleide sikkerhetsvakter, 40 førstehjelpere fra Røde Kors og 40 natteravner, i tillegg til 14-16 politifolk og 25 egne vakter. I områdene på utsiden var det ingen. Ingen som sjekker russen for våpen og farlige gjenstander, ingen som passet passer på om det skulle oppstå voldelige situasjoner, ingen som lyser deg i ansiktet og spør om det er frivillig sex. Med andre ord: Det minnet mer om et alminnelig norsk vorspiel.

Jeg tror ikke russetiden blir tryggere dersom vi fortsetter denne praksisen. Vi vil heller se flere russetreff som Fredriksten, preget at lange vorspiel og ukontrollerte omgivelser. La heller  russen vandre inn på treffet med en sixpack under armen. Så kan de drikke på innsiden, i sitt eget tempo, under trygge omgivelser. For guds skyld, ikke la oss dra med den forferdelige vorskulturen vår inn i russetiden.

Vil du betale mer i skatt, Støre?

OSLO 20170421.
Ap-leder Jonas Gahr Støre og nestleder Hadia Tajik før hennes tale på Arbeiderpartiets landsmøte 2017 i Folkets Hus fredag.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Arbeiderpartiets landsmøte er i gang, og tåkefyrsten Jonas Gahr Støre har allerede rukket å lire av seg en rekke meningsløse meninger om rikets tilstand. Tirsdag sa han til Nettavisen at han føler det er dypt urimelig at noen med hans økonomiske situasjon har opplevd skattekutt. Det er selvsagt lov for en Ap-leder å ha 2,9 millioner i inntekt og formue på 65 millioner kroner, men en kan undre seg over hvorfor Jonas selv ikke har tatt initiativ til å bidra mer til fellesskapet.

Støre er ingen helgen; han er som de fleste andre. Han vil ha mest mulig kroner i sin egen lommebok, og unngå unødvendige utgifter. Det er derfor ikke overraskende at han har bedrevet skatteplanlegging, slik Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum har skrevet det så godt på sin blogg. Men det som nå er så flott er at FrP i regjering har kommet Støre personlig i møte: Regjeringen åpner nemlig for at han, og andre i hans sko, skal ha mulighet til å betale mer i skatt enn de allerede betaler, dersom de selv ønsker det. Dette skulle man tro det var full jubel for i Arbeiderpartiet.

Men neida. Aps finanspolitiske rådgiver Harald Jacobsen kaller forslaget om å betale mer i skatt, dersom man selv ønsker det, for et "idiotiutspill fra FrP". Dette bekrefter at tvang er det eneste virkemiddelet Arbeiderpartiet vil være bekjent av. Dersom Støre hadde hatt et reelt ønske om å betale mer i skatt ville han ha jublet for denne muligheten, men det gjør han altså ikke. Så hvor er denne dype urimeligheten i skattekutt, hvis han selv ikke ønsker å endre på det? Når en mann av Oslo-elitens indre krets prøver å blidgjøre fabrikkens fagarbeider, skinner det ofte gjennom.

Arbeiderpartiets skattepolitikk er arbeidsfiendtlig for landets arbeidere, og er en farlig vei å gå dersom vi ønsker et stabilt arbeidsmarked som sikrer flere arbeidsplasser. Arbeiderpartiets valgløfte, en skatteøkning på 15 milliarder kroner, vil øke skattebyrden for alle i samfunnet, inkludert bedriftene. Når bedrifter må betale mer i skatt, har de mindre muligheter for å ta risiko, utvide seg og ansette folk. Er det dette norske arbeidere trenger? Det tror ikke jeg.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

En billionplan for Norge

I dag la regjeringen frem Nasjonal Transportplan for 2018 ? 2029. Planen skal legge grunnlaget for de samferdselsprosjektene som vil bli prioritert de neste 12 årene. For deg som kjører bil, tar bussen, toget eller skal ut å fly, har denne planen mye å si.

Allerede før fremleggelsen signaliserte lekkasjene tre ting: En historisk satsing på Norge, de «umulige» prosjektene blir mulige og hele landet skal bygges - for alvor. Transportplanen gjenspeiler at regjeringen prioriterer samferdsel, med ramme på (nesten) en billion kroner.

En billion kroner gir en historisk satsing på alle områder innen samferdsel, der rekordmange viktige prosjekter endelig skal bygges. Når prosjektene er gjennomført er landet blitt bundet sammen, reisetidene er blitt kraftig redusert og vi sitter igjen med et Norge som er rustet for fremtiden.

Det er en myte at transportplanen handler kun om bil og vei. Det skal satses 400 milliarder kroner kun på jernbane, byene får historiske kollektivinvesteringer. Blant annet en helt ny t-banetunnell i Oslo. Hverdagsreiser er en stor del av livet til oss unge. Forutsetningen for at unge skal reise trygt til skolen, jobb og fritidsaktiviteter, er nettopp god infrastruktur. Derfor er dette en plan som også gir unge reisende en bedre hverdag.

Da Arbeiderpartiet satt i regjering var det ingen satsing på infrastrukturen. Toget sto stille, veien forfalte og viktige prosjekter ble skjøvet under teppet. Straks FrP kom i regjering ble den gamle rødgrønne transportplanen overoppfylt, og det merker trafikantene i dag. Nå som vi har fremlagt vår egen transportplan er ambisjonene - mildt sagt - hevet.

Jeg er stolt av at FrP i regjering legger frem tidenes transportplan, som kommer til gode for folk og næring, både i byene og distriktene. Ja, nå har vi endelig en billionplan for Norge.

Take it or leave it, Venstre


Du trenger ikke å være statsviter for å se at det er store forskjeller mellom Venstre og Fremskrittspartiet. Forholdet mellom våre to partier har åpenbare likhetstrekk med et ekteskap som sårt trenger parterapi for å ivareta kjærligheten. Utfordringen ligger i hvordan politikere fra begge våre partier håndterer de ulikhetene vi står overfor, hvor Venstre-leder Trine Skei Grande ser ut til å velge den *kremt* ikke fullt så konstruktive utveien. Dette går først og fremst utover Venstre selv, noe jeg ikke bryr meg noe nevneverdig om. Men det kan også føre til at statsministeren etter 11.september heter Jonas Gahr Støre hvis vi ikke evner å stå samlet på ikke-sosialistisk side. Venstre forvalter et ansvar som er større enn hva de selv tror, og forvaltningen går særs dårlig når det er viktigere å svartmale Frp enn å angripe Arbeiderpartiets arbeidsfiendtlige skattepolitikk.

På tirsdag hadde Venstre sin pressekonferanse før partiets landsmøte førstkommende helg. Under pressekonferansen trakk Grande frem en kravliste på 31 punkter de la frem under Arendalsuka i 2013 for kommende periode. Nå, snart fire år etter viser det seg at Venstre har fått gjennomslag for 24 av disse tiltakene. Det er gjennomslag en opposisjonspolitiker vanligvis bare kan drømme om. Men fremfor å fokusere på vårt felles prosjekt, velger Grande og Venstre nå å fokusere på å få FrP ut av regjering. Hvis dette fortsetter frem mot valget velger Venstre å dyrke forskjellene mellom våre to partier, fremfor de seire vi kan skryte av. Det er oppskriften på borgerlig tilbakegang.

Hva med å:
1. Fokusere på alt Venstre faktisk har fått gjennomslag for
2. Snakke om egen politikk, fremfor å rakke ned på et parti som faktisk er en av årsakene til at Venstre har fått gjennomslag

Min drømme-regjering er Jensen-regjeringen med Siv Jensen som statsminister. Det er like urealistisk som at Høyre skal i regjering alene med KrF og Venstre. Dette vet Trine, men likevel velger hun en tilsynelatende euforisk retorikk om en regjering som aldri kommer til å bli noe av. At Venstre vil ha størst mulig gjennomslag for sin politikk er forståelig, men da er det kanskje på tide å samarbeide med samarbeidspartiet sitt, fremfor å jobbe for at FrP ikke skal fortsette i regjering. For veien til gjennomslag for Venstre går faktisk gjennom FrP.

Take it or leave it.

 

Kvinnekamp! Men ikke for alle

I går gikk kvinnedagen av stabelen, og flere steder i landet ble det gjennomført 8. mars-tog. I Oslo skulle fitta flagre, pornokulturen skulle stoppes og 6 timers arbeidsdag var igjen sett på en parole. Selv liker jeg å anse meg selv for å være en borgerlig hverdagsfeminist. Jeg mener det er en selvfølge at alle kjønn skal være likestilt, samtidig som at jeg ikke støtter venstresidas feministelite som bruker 8.mars for å være en dag man kjemper for sosialisme. Hva for eksempel 6 timers arbeidsdag har å gjøre med kvinnekamp har jeg aldri helt forstått. Andre paroler er jeg rett og slett uenig i, og noen er jeg enig i. Men det er en tristhet over norsk kvinnebevegelse, noe som igjen kom til syne i går, denne gangen gjennom et fysisk angrep på parolen til Prostituertes Interesseorganisasjon (PION), en parole som ikke var godkjent på forhånd.

«Sex workers rights = Human Rights» var for hard kost for enkelte. Noen så seg nødt til å rive i stykker PIONs parole, en parole som var ment til å snakke om menneskerettigheter for en gruppe kvinner i Norge som er dårligere stilt enn de fleste. Jeg har selv prøvd å snakke sexarbeidernes rettigheter, men blitt beskyldt for å forsvare en manns rett til utløsning på bekostning av kvinners grunnleggende rettigheter. Hvorfor feministene ikke er opptatt av å sikre sexarbeideres liv og helse for fremtiden er for meg uforståelig. Når Amnesty sin rapport fra 2016, i likhet med en rekke andre rapporter, slår fast at norsk lov setter sexarbeiderne i fare er det underlig at den eneste godkjente parolen om sexarbeid på 8.mars var «Håndhev sexkjøpsloven - bedre hjelpetiltak». Vi skal altså håndheve en lov som setter sexarbeiderne i fare. Litt av en kvinnekamp.    

Norsk venstreside er i mot å oppheve hallikparagrafen og sexkjøpsloven, mens norsk høyreside er for å oppheve disse. Dette gjør at man aldri får satt sexarbeidernes rettigheter på dagsorden 8.mars fordi majoriteten av venstresidas feminister ikke takler tanken på at sexarbeidere faktisk kan ha det bedre med legalisert sexarbeid, enn dagens situasjon.

Jeg støtter PION. En av de viktigste kvinnekampene vi står overfor i dagens Norge er for meg sexarbeideres rettigheter, i tillegg til kampen mot vold og voldtekt. Sexarbeidere består av kvinner og menn som skal ikke ses ned på eller undertrykkes, de skal sikres grunnleggende rettigheter og respekteres for den de er. Jeg ville trodd 8.mars var en perfekt dag for dette.

Foto: Astrid Renland/PION

Sosialistenes oljepopulisme

I VG 1. mars har SV-leder Audun Lysbakken tatt den lange veien ut til Røst, ytterst i Lofoten, for å klargjøre sitt ultimatum overfor Arbeiderpartiet: Et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette mener jeg er et fryktelig dårlig signal å sende.

Norsk olje og gass har sikret norsk velferd i 50 år, og vil sikre velferd også for fremtidige generasjoner. Oljen har bidratt til skoler, eldreomsorg, vei, sykehus, beredskap og forskning. Norsk petroleumsvirksomhet består av kvinner og menn som hver eneste dag jobber for at du og jeg skal kunne opprettholde vår velferd og levestandard. Det er en næring som burde hylles, ikke nedverdiges, slik Lysbakken gjør.

I dagens samfunnsdebatt bidrar den norske venstresiden til en neglisjering av Norges viktigste næring, når de nekter å la næringen utvikle seg. Flere partier sier nei til konsekvensutredning av både Lofoten, Vesterålen og Senja, i tillegg til at flere var i mot 24. konsesjonsrunde. Å konsekvent si nei til å la petroleumssektoren utvikle seg, vil bety færre arbeidsplasser, færre inntekter til staten og på sikt mindre velferd.

Verdens energibehov er økende. Vi trenger mer energi, ikke bare for å tilfredsstille vårt eget behov, men også for å kunne løfte svake folkegrupper opp fra fattigdom. I dag lever en milliard mennesker uten tilgang på strøm, og er en av de største årsakene til at velstandsutviklingen holdes tilbake. Samtidig er det viktig at verdenssamfunnet klarer en omstilling fra forurensende energiproduksjon og forbruk, til renere alternativer. Da må man evne å tenke to tanker på en gang. Norge har et ansvar for å sikre verdensmarkedet tilgang på energi i årene som kommer, både ved hjelp av fornybare og fossile kilder. Å kutte ut det fossile vi lever av i dag er derfor ikke forsvarlig, verken økonomisk eller etisk.

Ifølge den internasjonale organisasjonen for olje- og gassprodusenter, IOGP, var gjennomsnittet for utslipp i verden 134 kilo CO2 per tonn produsert oljeekvivalent i 2014. Ifølge Miljødirektoratet var utslippene i Norge 63 kilo per tonn produsert enhet. Norsk sokkel slipper med andre ord ut mindre enn halvparten i forhold til snittet i resten av verden.

Norsk oljestopp er ikke noe godt alternativ. Det bør rettes et større positivt fokus på hva de ulike selskapene på norsk sokkel gjør for å redusere sine egne utslipp. For at EU skal nå sine klimamål, er de avhengig av norsk gass for å komme seg dit. På samme måten er mye av det vi produserer, fra elbilen i garasjen til mobiltelefonen i lommen, laget av nettopp olje. Olje er langt mer enn bensinen som fylles på bilen.

Hvis vi virkelig mener noe med det grønne skiftet må det erkjennes fra flere at norsk olje og gass er en del av dette skiftet. Vi trenger det vi kan produsere, også fra Lofoten, Vesterålen og Senja, som enda ikke har fått oppleve sin egen oljealder. Det håper jeg Arbeiderpartiet også forstår når de skal ta sitt valg.

Foto: hlehnerer / yayimages.com

Taxiforbundet står alene

I dag la regjeringens delingsøkonomiutvalg frem sin rapport, der de blant annet foreslår å avskaffe løyveplikten for taxi, slik at nye aktører - blant annet Uber - kan drive lovlig. Det er nok for tidlig å si at FpUs kamp er kronet med seier, men jeg må stolt si at vi har kommet et godt stykke på veien mot fri etableringsrett.

Konkurransetilsynet vil ha det, Forbrukerrådet vil ha det, og etter 150.000 Uber-nedlastinger er det ingen tvil om at publikum vil ha det. Likevel er det noen som ikke klarer å glede seg over mulighetene for mer konkurranse blant drosjene. Ikke overraskende er nemlig Norges Taxiforbund på banen med sine dommedagprofetier. Forbundet representerer 5000 taxisjåfører med løyve, som i praksis utgjør den makthavende delen av Norges om lag 15.000 taxisjåfører. Jeg er selvsagt oppgitt, men likevel ikke overrasket over motstanden deres. Hvem vil vel juble for at man kan miste monopolsituasjon i markedet?

- Det blir sosial dumping det. Da blir det så mange førere at ingen kan leve av det, sier taxiforbundets leder, Øystein Trevland, til VG i dag. La oss ta en titt på den påstanden.

Som sagt er det rundt 5000 taxisjåfører med løyve i Norge. Det betyr at majoriteten av taxisjåførene, rundt 10.000 personer, ikke har løyve. Disse er enten nødt til å søke ansettelse hos en løyvehaver eller leie seg et løyve. Nettavisen avdekket i fjor at en rekke privatpersoner sitter på opp mot 16 løyver, og kan leve av å leie disse ut for 10.000 kroner i måneden. For å gjøre det klarere. Det er snakk om å leie ut et stykke papir de har fått gratis av myndighetene. Nei, det er slettes ikke rart at taxiforbundet, som representerer løyveeliten ønsker å opprettholde denne ordningen.

Hvis det er noe som er sosialt undertrykkende er det nettopp denne ordningen som skaper et klasseskille blant Norske taxisjåfører. De som jobber for en løyvehaver har vanligvis ingen garantilønn og jobber kun for provisjon. Det er dermed rart hvordan taxiforbundet kan kritisere Uber for en praksis som er vanlig for dem selv.

Heller ikke påstanden om at det blir for mange førere, holder vann. I Oslo har antallet løyver vært uendret siden 1999. Samtidig har prisene over doblet seg, privatkundene har flyktet og taxiene står nå på tomgang omtrent 60-70 prosent av tiden. Planøkonomisk antallsregulering hører fortiden til.

Regjeringens delingsøkonomiutvalg var i dag ganske samstemte da de anbefalte å fjerne løyveordningen; kun LOs representant Trude Tinnlund stemte mot dette. Også da Ungdommens delingsøkonomiutvalg leverte sine anbefalinger til finansministeren fredag var utvalget entydig på at løyveordningen må fjernes. Ja, dere i taxiforbundet får gjerne skrike så høyt dere klarer, men husk at dere står alene.

Intet nytt fra avholdsfolket

I går kunne Nettavisen melde at Fremskrittspartiets programkomité vil tillate ølsalg i kiosker og bensinstasjoner. Jeg var selv med i saken og påpekte at det er et paradoks at dagligvarebutikker kan selge øl med en bensinpumpe utenfor, samtidig som det er forbudt å selge øl på en vanlig bensinstasjon.

Ikke overraskende var Mina Gerhardsen fra Actis raskt ute med pekefingeren sin og påstanden om at forslaget vil føre til mer promillekjøring. Til tross gjentagelser har Actis' forferdelse over våre forslag ikke blitt en klassiker, men en klisje. Dette tilfellet er heller intet unntak.

Fyllekjøring er et resultat av dårlig dømmekraft, ikke tilgjengelighet av alkohol. 1 av 5 dødsulykker i trafikken har nettopp rus som medvirkende årsak, fordi noen setter seg bak rattet, og blir en trussel mot både seg selv og andre. Men Gerhardsen vet like godt som meg at det er likegyldig om alkoholen er kjøpt på Rema 1000, Vinmonopolet eller bensinstasjonen, når det først sitter en ruset sjåfør bak rattet.

Gerhardsen sier det ikke har vært noe folkekrav om mer tilgjengelig alkohol. Og hun har kanskje rett, for det har ikke vært demonstrasjonstog i gatene om "øl på benser'n". På samme måte er det heller intet folkekrav om å legge ned taxfreesalget eller kalorimerke øl, slik Actis ønsker.

De som derimot har ønsket dette er handelsnæringen selv. Bransjeorganisasjonen Virke gikk i fjor ut og krevde at også kiosker og bensinstasjoner kan selge øl, rett og slett for å kunne konkurrere på like vilkår. Rema 1000 og Reitan-gruppen har ingen problemer med å selge bensin og dagligvarer på samme sted, siden de også eier Uno-X, som står på parkeringsplassen. For alle andre må man ta valget om man vil selge bensin eller være en fullverdig nærbutikk. Likebehandling av disse vil ikke bare gi en enklere hverdag for forbrukeren, men det kan også motarbeide bensinstasjonnedleggelser i det ganske land.

Når vi skal lage en moderne alkoholpolitikk for folk flest, nytter det ikke å høre på Avholdsfolkets landsråd, eller Actis som de kaller seg nå. Det blir litt som å spørre turister om veibeskrivelser. Arbeiderpartiet har allerede satt seg selv å bås med Actis ved å blankt avslag vårt forslag, og viser nok en gang at de er et parti som verken støtter næringslivet eller ønsker å arbeidsplasser til folk flest. Jeg velger heller å lytte til næringen og forbrukerne; de som faktisk er påvirket av dette.

Paradoksalt: En av mange Rema 1000-butikker med bensinpumper utenfor.

FrPs nei er ingen selvfølge


Kommentator Frank Rossavik skriver i Aftenposten 1.desember at EU er ytre høyres naturlige fiende. Visstnok på bakgrunn av at det er helt logisk for den ytre høyre fløy å være en fiende av EU. Nå føyes også Fremskrittspartiet inn i denne rekken.

Det hadde ikke trengt å være slik.

Fremskrittspartiet er nemlig ingen naturlig skeptiker til EU. Kampen for at FrP skulle bli et nei-parti startet i 2014, da FpU i sitt program valgte å si nei til norsk medlemskap i EU. For FrP har det vært en modningsprosess å gå fra å være et klunkende ja-parti, gjennom tja til å bli et forhåpentligvis rungende nei-parti på landsmøtet i mai 2017. For de som tror at dette har vært en enkel prosess internt i et parti og et ungdomsparti som FrP og FpU, tar de feil. FrP bygger sitt verdigrunnlag på den liberalistiske ideologien, så for oss er de fire friheter, fri flyt av varer, tjenester, kapital og mennesker helt grunnleggende gode og verdifulle. Det var også derfor FpU var en av de sterkeste ja-tilhengerne i 1994, fordi vi ønsket et friere Norge med et sterkere marked og mer konkurranse for et best mulig tilbud til folk flest.

Det finnes ingenting bedre enn ideer og løsninger om mer frihet. Problemet er når mennesker med makt skal regulere de frihetene som i utgangspunktet er så gode. EU har utviklet seg fra å være en frihetselskende union til å bli en reguleringskåt statslignende union med et genuint ønske om et føderalt Europa, hvor nasjonalstaten svekkes. Vi kan le av at kanelbolledirektivet inneholder flere tusen sider om hvor mye kanel en kanelbolle skal ha i seg. Vi kan også le av grytelappdirektivet, at hjørnekjøleskap er blitt forbudt og at plomba på mopeden er laget som et sikkerhetstiltak for trange bygater i Italia men like gjeldene for Norges landeveier. Problemet er at dette prinsipielt er svært problematisk for et parti som FrP. Et parti som ble stiftet for "lavere skatter, avgifter og offentlige inngrep" kan i mine øyne ikke stille seg nøytrale til en union som kjemper for flere offentlige inngrep. Vi sier nei til sånt.

For FpU ble det uholdbart å sitte og se på at EU regulerer hver minste lille krik og krok i alle europeeres liv. For frihetselskende individer er det ikke greit at hele Europa skal detaljstyres fra Brussel, når Europa som kontinent består av så ulike forhold som faktisk er tilfelle.

Enkelte skal ha det til at det er FrPs innvandringspolitikk som er grunnlaget for vår gryende skepsis til EU. Det er feil. FrP kan ikke sammenlignes med de øvrige partiene på høyresiden i Europa.

Ikke alle direktiver er tilpasset norske forhold, og da må vi ta konsekvensen av det. Jeg kan godt bli EU-tilhenger en dag, men da må EU gå tilbake til hva det faktisk en gang var - En frihetselskende union som vil fremme vekst og verdiskapning mellom landene. Ikke en proteksjonistisk union som mer enn noe annet elsker å detaljstyre hverdagen til folk flest.

Arbeiderpartiets løsninger er ingen god løsning

Det er med blandede følelser jeg leser utdragene fra Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett. Partiet ønsker regjeringsmakt, uten visjoner. Aps budsjettoppskrift virker å inneholde for mye salt, og for lite sukker. Det blir bittert. Ap-leder Jonas Gahr Støre skryter av at "arbeid til alle er jobb nr. 1", men det virker heller som at partiets jobb nr. 1 er å øke skatter og avgifter for både bedrifter og folk flest.

Ap vil øke skattene. 10,5 milliarder er tallet, og det skal gå utover rikinger flest. Du vet, disse håpløse feige, usle og late menneskene som faktisk skaper arbeidsplasser i dette landet. Og folk flest. Ikke glem folk flest, de skal også få en tynnere lommebok. Og hva skal Ap gjøre med disse ekstra skatteinntektene? De skal spares i utenlandske fond. Ap mener altså at morgendagens arbeidsplasser finnes i fond i utlandet. Det har jeg svært liten tro på.

Mens Ap øker skattene og avgiftene med 10,5 mrd. bare på et år, har H-FrP-regjeringen redusert skatte- og avgiftstrykket med rundt 21 mrd. i løpet av de siste tre årene. Samtidig har velferden økt. Dette var noe Ap og de rødgrønne mente var en umulig kombinasjon for tre år siden.

Faktum er at selv om det har blitt skattelettelser, og lommeboka til folk flest har blitt litt tykkere, har også helsekøene gått ned med 80 000 mennesker. I tillegg har det aldri før vært bevilget mer til vei og jernbane, helsesøstre, studentboliger, etter- og videreutdanning av lærere og mange flere viktige tiltak som sørger for en enklere hverdag for folk flest.

Jeg ønsker, og har tro på at denne regjeringen får leve videre i 2017. Når jeg ser Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett styrkes både ønsket og troen på at det blir en ny regjeringsperiode for H-FrP-regjeringen. En ting er i alle fall sikkert sikkert: Med høye skatter bygges ikke landet, på sikt rives det ned.

Du tar feil, Mani.


I Dagbladet 7. oktober skriver Mani Hussaini, leder i AUF, at regjeringens budsjett er et "generasjonsran". Et kreativt ord - det skal han ha. Et ord jeg selv kunne brukt etter alt for mange år med tynne budsjetter med null satsning fra de endeløse Arbeidepartiregjeringene opp gjennom årene.

Det finnes så absolutt en fremtid for denne regjeringen. I statsbudsjettet for 2017 vises det at regjeringen evner å prioritere i en tid med store omstillinger, i motsetning til Manis parti som så alt for lenge har latt forfallet være givende. Statsbudsjettet 2017 er et budsjett for et tryggere samfunn, med økte bevilgninger til politi og forsvar, styrket velferd og økt sysselsetting. Dette er et budsjett for arbeid, aktivitet og omstilling. Fremskrittspartiet styrker velferden og trygger Norge for fremtiden. For at barn skal lære mer på skolen. For de som trenger helsehjelp. For rusavhengige, og barn som vokser opp i fattige familier.

Mani og AUF må gjerne være skuffet og lei seg. Det er forståelig. De ser endelig et budsjett som tar problemene i landet på alvor, og de begynner kanskje å innse at denne regjeringen får fornyet tillit i 2017. Og bra er det, for dette er bare starten på prioritert satsning, noe vi som nasjon trenger.

For de unge i Norge er dette budsjettet en gavepakke. Regjeringen foreslår en rekke tiltak for å bedre studenter og ungdoms hverdag. Studiestøtten økes til 11 måneder, det vil si 2600 kroner mer i året. Det bygges 2200 nye studentboliger som sikrer våre studenter en rimelig plass å bo. Frikortgrensen økes enda en gang, slik at det faktisk lønner seg å jobbe og man får mer ut av sine egne penger.

Det satses på tidlig innsats i skolen, slik at man får forebygget frafall og at man får fanget opp de som sliter faglig på skolen. Vi vet at omkring en femtedel av alle norske elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. I tillegg får de med psykiske lidelser mer hjelp. Og Mani er, sikkert som vanlig, også her frustrert og skuffet over at regjeringen ikke øker bevilgningene. Derfor vil jeg be han rette fokus mot de kommunene hvor hans eget Arbeiderparti styrer, og hvordan hans egne kommunepolitikere prioriterer skolehelsetjenesten. Ta Norges tredje største by, Trondheim, som eksempel.

Fremskrittspartiet foreslo der, å bruke 8,3 millioner kroner mer til å styrke skolehelsetjenesten i kommunen. Der valgte Arbeiderpartiet og stemme ned forslaget. Samtidig har Trondheim kommune fått 22,6 millioner i frie midler fra regjeringen til å styrke skolehelsetjenesten, men Arbeiderpartiet brukte knapt halvparten av disse midlene på dette formålet. Dette til tross for at rådmannens rapport viser at man trenger betydelig flere helsesøstre enn i dag. Generasjonsran foregår så absolutt, men det er Arbeiderpartiet som er den skyldige.

Mani skriver at det er sørgelig å lese om regjeringens klimasatsning. Jeg blir mer sørgelig over Manis argumentasjon. For FrP er det smertelig å øke avgifter på bruk av bil, men gledelig å samtidig minke prisen på de aller fleste bomstasjoner i landet. Fremskrittspartiet ønsker ikke å straffe vanlige folk og familier som sliter med å få hverdagen til å gå opp med henting på skole, barnehage og fritidsaktiviteter.

AUF og Mani må skjønne at Norge ikke bare ser ut som Oslogryta, og at den politikken de legger opp til straffer kun de svakeste og småbarnsfamilier. De fleste andre steder i landet vårt har man ikke andre alternativer enn bil. Dette er grupper som man til vanlig skulle tro Arbeiderpartiet jobber for, og ikke mot.

Jeg hadde håpet at Mani faktisk kunne sett de reelle utfordringene landet vårt står over, og ikke bare ropte høyest når hans synseforslag ikke får gjennomslag. Statsbudsjettet 2017 viser en handlekraftig regjering som bedrer hverdagen for folk flest.

Svenskarna gillar Senterpartiet


I går ble det kjent at Senterpartiets programkomité går inn for å heve aldersgrensen på snus og røyk fra 18 til 20 år. Dette føyer seg inn i en rekke formyndende Sp-forslag, som forbud mot pappvin og tilbud på sjokolade. 18 år er som kjent Norges myndighetsalder. Det er da du er ansvarlig for dine egne valg, har mulighet for å stemme, kjøpe alkohol og ta lappen for å kjøre bil. Du er også valgbar, slik at du kan sitte i kommunestyret eller på Stortinget og bestemme over andre mennesker. Du kan også delta i krig for landet. Likevel mener Senterpartiet at en 18 år gammel person ikke er voksen nok til å ta en avgjørelse om han eller hun ønsker å snuse eller røyke.

Selv har jeg aldri snust eller røyket, og anbefaler egentlig ingen andre å gjøre det heller. Likevel respekterer jeg de som velger å gjøre dette. Det er din kropp; derfor skal du selv kunne velge hva du putter i den. Det er selvsagt ingen som tror det er sunt å snuse eller røyke. Det er ingen 18-åring som starter å røyke uten å vite at det innebærer en betydelig helserisiko. Da er det heller ikke rart at ungdom slutter i hopetall og bruker mindre tobakk enn noen gang tidligere.


Senterpartiet har en dårlig løsning på et problem som blir mindre og mindre. Røyking har en nedadgående trend i alle aldersgrupper, og de yngste ligger helt i bunn. Overgang til snus har vært mye av årsaken til at ungdom har sluttet å røyke. For mange er snus et bedre alternativ både av praktiske og helsemessige grunner. Likevel synker nå også snusbruken blant ungdom etter toppnivået i 2013.

Mens den tobakksfrie majoriteten blir større og større, vil Senterpartiet gjøre 18-åringers behov for tobakk til svenskenes fortjeneste. I tillegg til 8 millioner "harryturer" over grensen blir det omsatt ca. 950 millioner smuglersigaretter i Norge, noe som utgjør om lag 1,6 milliarder kroner i avgiftsunndragelser. Dette er ikke en utvikling man bør bidra til, men motvirke. Totalt blir det faktisk handlet for cirka 14 milliarder i året hos på grensen til søta bror, i typiske varer som snus, røyk og kjøtt.

Det virker noe ironisk at proteksjonistene i Senterpartiet står fremst i nettopp det å flytte handelen ut av Norge. Hvis jeg var svensk, ville jeg nok heiet på Senterpartiet i Norge. Det hadde rett og slett lønnet seg.

Hva mener du egentlig, Mani?

AUF-leder, Mani Hussaini, annonserte på AUFs sommerleir deres fremste kampsak frem mot valget - nemlig økte skatter for de aller, aller rikeste. Men hvem er egentlig disse «aller rikeste»? Er det små og mellomstore bedrifter, barnefamilier eller er det etterlatte? Hva mener du egentlig, Mani? 

AUF går inn i valgkampen med sikte på å øke formuesskatten for de aller rikeste. Det Mani ikke forstår er at de som driver bedrifter i Norge ikke er de aller rikeste. De som driver bedrifter i Norge er folk flest, altså helt vanlige skattebetalere. Folk som jobber beinhardt for å lykkes og skaper verdier til det norske samfunnet. Når skattetrykket øker betyr ikke det at de bare kan gi mindre lønn, slik AUF hevder. Det betyr at de har mindre penger til å utvikle bedriften og skape enda flere arbeidsplasser. For noen betyr det også at de må flytte bedriften til utlandet for å få økonomien til å gå rundt. Med økende behov for nye arbeidsplasser må skattene betraktelig ned - ikke opp slik AUF og Mani Hussaini ønsker. Bare slik kan vi sikre at bedriftene får styrket sin økonomi slik at de kan skape disse arbeidsplassene som landet vårt trenger.

AUF vil også gjeninnføre arveavgiften, også kjent som dødsskatten. Arveavgiften er en usosial avgift som gjør hverdagen ekstra tung i en periode i livet som allerede er preget av sorg. Øystein var bare 19 år da han mistet sin mor. Han måtte betale 450 000 i arveavgift for å kunne beholde sitt barndomshjem. Øystein hadde ikke annet valg enn å bruke sin mors livsforsikring til å betale arveavgiften. Dette var penger som egentlig skulle sikre Øysteins fremtid.  Mener du, Mani, at Øystein er blant de aller rikeste?

Fremskrittspartiets Ungdom har alltid kjempet for lavere skatter, avgifter og offentlig inngrep. Vårt mål - i motsetning til AUF - er at lommeboka til folk flest skal bli tykkere etter at hele regnestykket er gjort opp, ikke tynnere. Det totale skatte- og avgiftsnivået skal ned, ikke opp. Jeg er derfor ufattelig stolt av at FrP i regjeringen gjennomfører nettopp dette, ved å senke skatte- og avgiftstrykket med 18,5 milliarder kroner. For å si det slik: Det betyr noe for din lommebok om det er Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet som styrer landet.

Sytepolitisk Venstreparti

På torsdagens Dagsnytt 18 kunne vi se Venstre-leder Trine Skei Grande og FrP-leder Siv Jensen diskutere sine erfaringer fra British Columbia i Canada. De to partilederne hadde vært på studietur for å se på en modell for grønt skatteskifte, der avgifter for forurensing settes opp samtidig som det generelle skattetrykket går ned. En modell som etter min mening slår mer rettferdig ut for folk flest når vi først skal se på mulighetene for et grønt skatteskifte i Norge.

Med i debatten var SVs partisekretær Kari Elisabeth Kaski, som selvfølgelig var på plass for å lage dårlig stemning. På spørsmålet om hva SV mener om modellen svarer Kaski: «Dette bærer litt preg av at man er på jakt etter å finne frem til en enighet mellom Venstre og FrP på et felt der man har vært veldig uenig. Derfor ser man på en modell som jeg vanskelig ser kan overføres til Norge.»

Jeg tok meg friheten til å slå opp hva SV sier om dette i sitt program: «Vi vil arbeide for grønn skatteveksling, der miljøavgifter økes samtidig som øvrige skatter reduseres, spesielt for lavinntektsgrupper.»

Kaski taler sitt eget parti midt imot og viser SV nok en gang fra sin verste side, som et rent syteparti uten mål og mening i uttalelsene sine. For selv om modellen Jensen og Skei Grande sikter til er i tråd med deres eget partiprogram, klarer ikke SV å svelge det når FrP er med på notene. Det er trist for debatten.

Det eneste som er sikkert med SV er at skattene blir høyere dersom de kommer i regjering. SV er så glad i å bruke pisk i skattepolitikken at man skulle tro de fant en glede i det å sørge for en tynnere lommebok hos folk flest. Kaski sitt avkall på egen programfestet politikk er nok et bevis på dette. Dersom SV skal ha noen troverdighet når vi går inn i valgåret 2017, bør de ta et valg om de skal begynne å fremme sin egen politikk, eller kun fortsette å syte over andres.

Avtalen "alle" er fornøyd med

E18 Vestkorridoren

Et kompromiss er vanligvis en avtale der alle parter ender opp som litt misfornøyde. Etter forhandlingene til Oslopakke 3 fremstiller likevel alle parter seg som vinnere. Når man nå har fått på plass ny E18 med sykkeekspressvei og busstrasé, ny sentrumstunnel for T-banen og flere etterlengtende tunneler for biltrafikk, har alle noe å skryte av.

Det er ikke vanskelig å fremstille noe som en seier når man bruker offentlige penger på å kjøpe seg goder. Det er selvfølgelig ikke en eneste Osloborger som ikke ønsker seg mindre kø på veiene, bedre sykkelveier og flere holdeplasser på T-banen. Men alt kommer til en pris, og også denne gangen er det bilistene som må ta regningen. Bilistene, som allerede betaler mye mer i avgifter enn det de får tilbake, skal bidra med mesteparten av de 50 milliarder kronene til pakken, hvor 27 prosent skal brukes på vei i Akershus og kun 7 prosent skal brukes på vei i Oslo. Det er med andre ord ikke nødvendigvis en sammenheng mellom den som betaler, og den som får nytte av tiltakene.

Byrådet som ga deg eiendomsskatt i Oslo innfører nå enda et "populært" tiltak; rushtidsavgift. Det skal nå koste 53 kroner å kjøre gjennom bommen i rushtiden. Som om det ikke var dyrt nok å kjøre bil allerede inn og ut av hovedstaden. Og for dieselbilene, som SV anbefalte oss å kjøpe for ti år siden, vil det koste hele 58 kroner. Det skal settes opp to nye bompengesnitt på Oslo øst, og nå snakker byrådet i tillegg om bomsnitt innenfor den eksisterende bomringen. I tillegg innfører byrådet - med MDG i spissen - bompenger for elbiler og dyrere kollektiv-priser. Dette blir ikke annet enn en dyrere hverdag for folk flest.

Det begynner å lukte asfalt dypt inne i Miljøpartiet. Partiet som gikk til valg på å ikke bygge en eneste meter vei må belage seg på at det blir bygget både Røatunnel, Manglerudtunnel, lokk over E6 på Furuset og E18 fra Lysaker til Asker. Og bra er det. Man kan velge å stille spørsmåltegn ved byrådets evne til å følge opp egne løfter, men jeg velger heller å glede meg over at de ikke gjør det. I tillegg til de 1,5 km byrådet anerkjenner, skal E18 også bygges ut videre. Å tro noe annet er kun naivt. Likevel er det sørgelig at det ikke er enighet om å bygge ut hele vestkorridoren i samme strekk, noe som ville vært betydelig kostnadsbesparende.

Så da sitter man her og lurer på om MDG skal gjør ord til handling, og følge sine egne valgløfter. Miljøpartiet sa klart og tydelig før valget at de ville felle ethvert byråd som ville bygge ut E18. Jeg holder gjerne døra mens de går.

Ikke glem forbrukermakten!

Noen har kanskje opp gjennom årene lurt på hvorfor Fremskrittspartiet har et rødt eple som med en F i seg som logo. F-en er jo ganske åpenbar, men resten av logoen er kanskje litt ukjent for noen. Svaret baserer seg på hele grunntanken i Fremskrittsbevegelsen, nemlig det å se enkeltmennesket i samfunnet og hvor betydningsfulle vi enkeltmennesker er. Eplet er en typisk handelsvare og symboliserer den makten hver og en av oss har som forbrukere. Forbrukermakten kan endre et helt samfunn, hvis man evner å bryte ut av gamle vanemønstre.

Det er ingen tvil om at det er hard konkurranse på dagligvaremarkedet i Norge. Tine samvirkeselskap har den største markedsandelen på meieriprodukter, Gilde har den største markedsandelen på kjøttprodukter, Coca Cola er størst i brusmarkedet mens NorgesGruppen har den største markedsandelen i, ja, stort sett alt annet med sine 41,2 prosent markedsandel. Disse store produsentene og grossistene bestemmer stort sett hva vi vanlige forbrukere får i oss, så sant vi ikke selv tar et aktivt valg om å handle andre produkter. Rema 1000 og Reitan-gruppen er den eneste reelle dagligvare-konkurrenten mot "de aller største". Det betyr at når du handler på Rema 1000 er du med på å holde prisene i Norge nede, fordi konkurransen opprettholdes. Tror du Kiwi ville vært like billig i dag, hvis ikke det hadde vært for at vi har Rema 1000 som en stor billigkjede-konkurrent? Neppe. Det er verdt å tenke på.

Oslo 20110629
Matvaretest. Pristest av dagligvarer kjøpt på bensinstasjoner.
Kaffe, cola, ketchup, Litago, lettmelk, egg, kaviar, pizza, pølser, fløte.
Foto: Trond Solberg / VG

Men fortsatt har et få knippe mennesker stor makt over mat-markedet i Norge.

For å ta et eksempel. Har du tenkt over at når du går inn i en Kiwi-butikk for å kjøpe kaffe, så er det samme produsent bak kaffemerkene Ali og Evergood? De markedsføres forskjellig, men har nøyaktig samme eier. Joh. Johannson er navnet. Denne familien eier også store deler av NorgesGruppen, som da også eier Kiwi. Og Meny, Joker og Spar. Alle "Trumf-butikkene". I alle disse butikkene finner du Ali og Evergood, men ikke Kjeldsberg kaffe slik som du finner på Rema 1000. Hvorfor er det slik? Jo, fordi NorgesGruppens butikker naturligvis velger de produktene de selv produserer til å ligge i hyllene sine. Så hvis du vil ha et reelt alternativ når du handler ulike varer, er det viktig å tenke litt over hvilken butikk man handler i fra gang til gang, og hvilket merke man velger. Og du tror kanskje First Price er et eget merke? Nei, det er det ikke. Det er billigmerket til NorgesGruppen. Det samme er merket Eldorado.

For øvrig eier Tine store deler av både Fjordland, Diplom-Is og Sunniva Juice. Her er det også verdt å tenke over hvilke alternativ man har, for eksempel Hennig Olsen Is.

Hvem er så konkurrentene?

I meieri-bransjen finner vi som regel konkurrentene side om side. Tine Meierier prøver å vinne forbrukerens gunst om melk ved siden av konkurrenten Q-meieriene. Febrilsk prøver Synnøve Finden det samme om spesielt ost og yoghurt. Når jeg skal handle ost handler jeg alltid Synnøve Findens ost, først fordi jeg ville ta et aktivt valg, men så fordi jeg fant ut at jeg rett og slett likte den bedre enn Tines Norvegia-gulost. Samboeren min foretrekker Tines Jarlsberg-ost, mens jeg like godt kan spise Synnøve Findens Kongsgård-ost når den smaken først skal på bordet. Gulost er ikke gulost, har jeg hørt.  

Oskar Sylte mineralvannfabrikk er en Molde-basert brusfabrikk som produserer litt annerledes brus enn hva man ellers kanskje er vandt med. Brus med pære-, ananas- og bringebærsmak er ikke akkurat hva man kanskje er mest vandt til, men smakene er noe av det bedre innen brus vi har å by på i dette landet. Nylig kom det frem at Oskar Sylte sliter økonomisk etter at en avtale med Ringnes gikk ut. Det betyr at hvis Oskar Sylte skal overleve også neste år må vi som forbrukere tenke over nettopp dette. Hvis du aldri har prøvd Syltes brus bør du i det minste prøve en av smakene, særlig nå når solen stikker frem.

En forbruker skal selvsagt ikke velge produsent kun for å opprettholde konkurransen. Det blir kunstig og er ingen god løsning for markedet. Men hvis alle forbrukere tenkte litt mer over hva vi faktisk kjøper, kan det ha en stor betydning for fremtidens dagligvaremarked. Vi forbrukere må være bevisste. Hvis Q-meierienes melk er bedre eller like god som Tines melk, hvorfor ikke da velge Q? Og hvis Synnøve Findens gulost er like god eller bedre enn Tines Norvegia, ja hvorfor ikke da velge den? Og, hvis du vil ha noe annen brus på markedet enn Coca Cola og Pepsi for framtida, ja da må du ta et aktivt valg om hvilken brus du faktisk kjøper når brusen først kjøpes. Vær bevisst.

Hvem vet, kanskje du blir overrasket over mangfoldet av produkter, selv i lille Norge.

Fagbevegelsen graver sin egen grav


I går var jeg invitert til Debatten på NRK1 for å møte AUF i duell om arbeidsliv og delingsøkonomi. Du kan se opptaket fra dette her. Litt av bakteppet for debatten var et bilde vi i FpU publiserte på vår Facebookside på mandag, der vi oppfordrer de som er rammet av hotellstreiken til å bruke Airbnb. Min motdebattant Håkon Knudsen hevdet FpU ikke forsto de mekanismene den norske modellen er bygget på. Det er helt feil.

Vi forstår at Norge har et trepartssamarbeid, og respekterer at streik er et virkemiddel som kan tas i bruk. Vi forstår også at folk har lyst på høyere lønn, alle mennesker vil ha det, men det betyr likevel ikke at vi mener det alltid er en god idé å streike. Særlig ikke når norsk økonomi er inne i en krevende omstilling.  

Det vi ser er at fagbevegelsen på mange måter graver sin egen grav. Jo mer vi presser lønningene opp, jo mer taper vi i konkurransekraft. Vi har allerede flagget ut store deler av norsk industri fordi det ikke lenger er lønnsomt å drive i Norge. Norske hoteller og restauranter kan selvfølgelig ikke ligge i Kina, og har derfor vært spart så langt, men i det øyeblikket Fellesforbundet tar ut 3500 arbeidere i streik er det private utleiere og Airbnb som vinner - nettopp fordi det er et konkurransedyktig alternativ.

AUF mente det var skammelig å oppfordre til å bruke Airbnb, jeg mener det er motsatt. For det eneste som eventuelt er skammelig her, er hvordan AUF og resten av venstresiden har bidratt til å svekke Norges konkurransekraft i en årrekke. I 2012 lå lønnskostnader i norsk industri 70 prosent høyere enn EU-gjennomsnitttet. Jeg utfordrerer gjerne AUF til å finne frem én eneste streik venstresiden ikke har støttet. AUF har alltid stått på sammen med LO, Fagforbundet og Fellesforbundet i enhver streik, og bidratt til å presse opp lønninger i åresvis.

En høy lønnsvekst hadde vært greit hvis vi faktisk produserte mer. Problemet er at vi ikke gjør det. I 2014 kunne vi lese om det såkalte produktivitetsgapet, også kalt "Det rødgrønne gapet". De siste 10 årene har lønningene steget mye mer enn produktiviteten. Vi produserer altså stadig mindre i forhold til det vi tjener. Det er ikke bærekraftig.

Og midt opp i det hele braser delingstjenester som Airbnb inn. Terskelen har aldri vært lavere for å leie ut et rom eller en leilighet bare for en natt eller to. Dette er nytenkende, miljøvennlig, og ikke minst kostnadseffektivt. Når hotellene stenger i hopetall ser jeg virkelig ikke problemet med å si til forbrukerne at det finnes et alternativ. Det svekker heller ikke streiken som sådan at folk som trenger en seng å sove i får vite at de har et alternativ. 

Så får vi om noen år hva som skjer med hotellene og de ansatte. Om driften en dag ikke lenger er lønnsom står mange i fare for å gå fra en dårlig betalt jobb til ingen jobb. Jeg håper inderlig ikke at det skjer.

Oppdatering: I dagens VG går Kristin Krohn Devold i NHO Reiseliv ut mot LO og anklager dem for å bidra til at de ansatte kan bli sagt opp. Les artikkelen her.