hits

mars 2017

Take it or leave it, Venstre


Du trenger ikke å være statsviter for å se at det er store forskjeller mellom Venstre og Fremskrittspartiet. Forholdet mellom våre to partier har åpenbare likhetstrekk med et ekteskap som sårt trenger parterapi for å ivareta kjærligheten. Utfordringen ligger i hvordan politikere fra begge våre partier håndterer de ulikhetene vi står overfor, hvor Venstre-leder Trine Skei Grande ser ut til å velge den *kremt* ikke fullt så konstruktive utveien. Dette går først og fremst utover Venstre selv, noe jeg ikke bryr meg noe nevneverdig om. Men det kan også føre til at statsministeren etter 11.september heter Jonas Gahr Støre hvis vi ikke evner å stå samlet på ikke-sosialistisk side. Venstre forvalter et ansvar som er større enn hva de selv tror, og forvaltningen går særs dårlig når det er viktigere å svartmale Frp enn å angripe Arbeiderpartiets arbeidsfiendtlige skattepolitikk.

På tirsdag hadde Venstre sin pressekonferanse før partiets landsmøte førstkommende helg. Under pressekonferansen trakk Grande frem en kravliste på 31 punkter de la frem under Arendalsuka i 2013 for kommende periode. Nå, snart fire år etter viser det seg at Venstre har fått gjennomslag for 24 av disse tiltakene. Det er gjennomslag en opposisjonspolitiker vanligvis bare kan drømme om. Men fremfor å fokusere på vårt felles prosjekt, velger Grande og Venstre nå å fokusere på å få FrP ut av regjering. Hvis dette fortsetter frem mot valget velger Venstre å dyrke forskjellene mellom våre to partier, fremfor de seire vi kan skryte av. Det er oppskriften på borgerlig tilbakegang.

Hva med å:
1. Fokusere på alt Venstre faktisk har fått gjennomslag for
2. Snakke om egen politikk, fremfor å rakke ned på et parti som faktisk er en av årsakene til at Venstre har fått gjennomslag

Min drømme-regjering er Jensen-regjeringen med Siv Jensen som statsminister. Det er like urealistisk som at Høyre skal i regjering alene med KrF og Venstre. Dette vet Trine, men likevel velger hun en tilsynelatende euforisk retorikk om en regjering som aldri kommer til å bli noe av. At Venstre vil ha størst mulig gjennomslag for sin politikk er forståelig, men da er det kanskje på tide å samarbeide med samarbeidspartiet sitt, fremfor å jobbe for at FrP ikke skal fortsette i regjering. For veien til gjennomslag for Venstre går faktisk gjennom FrP.

Take it or leave it.

 

Kvinnekamp! Men ikke for alle

I går gikk kvinnedagen av stabelen, og flere steder i landet ble det gjennomført 8. mars-tog. I Oslo skulle fitta flagre, pornokulturen skulle stoppes og 6 timers arbeidsdag var igjen sett på en parole. Selv liker jeg å anse meg selv for å være en borgerlig hverdagsfeminist. Jeg mener det er en selvfølge at alle kjønn skal være likestilt, samtidig som at jeg ikke støtter venstresidas feministelite som bruker 8.mars for å være en dag man kjemper for sosialisme. Hva for eksempel 6 timers arbeidsdag har å gjøre med kvinnekamp har jeg aldri helt forstått. Andre paroler er jeg rett og slett uenig i, og noen er jeg enig i. Men det er en tristhet over norsk kvinnebevegelse, noe som igjen kom til syne i går, denne gangen gjennom et fysisk angrep på parolen til Prostituertes Interesseorganisasjon (PION), en parole som ikke var godkjent på forhånd.

«Sex workers rights = Human Rights» var for hard kost for enkelte. Noen så seg nødt til å rive i stykker PIONs parole, en parole som var ment til å snakke om menneskerettigheter for en gruppe kvinner i Norge som er dårligere stilt enn de fleste. Jeg har selv prøvd å snakke sexarbeidernes rettigheter, men blitt beskyldt for å forsvare en manns rett til utløsning på bekostning av kvinners grunnleggende rettigheter. Hvorfor feministene ikke er opptatt av å sikre sexarbeideres liv og helse for fremtiden er for meg uforståelig. Når Amnesty sin rapport fra 2016, i likhet med en rekke andre rapporter, slår fast at norsk lov setter sexarbeiderne i fare er det underlig at den eneste godkjente parolen om sexarbeid på 8.mars var «Håndhev sexkjøpsloven - bedre hjelpetiltak». Vi skal altså håndheve en lov som setter sexarbeiderne i fare. Litt av en kvinnekamp.    

Norsk venstreside er i mot å oppheve hallikparagrafen og sexkjøpsloven, mens norsk høyreside er for å oppheve disse. Dette gjør at man aldri får satt sexarbeidernes rettigheter på dagsorden 8.mars fordi majoriteten av venstresidas feminister ikke takler tanken på at sexarbeidere faktisk kan ha det bedre med legalisert sexarbeid, enn dagens situasjon.

Jeg støtter PION. En av de viktigste kvinnekampene vi står overfor i dagens Norge er for meg sexarbeideres rettigheter, i tillegg til kampen mot vold og voldtekt. Sexarbeidere består av kvinner og menn som skal ikke ses ned på eller undertrykkes, de skal sikres grunnleggende rettigheter og respekteres for den de er. Jeg ville trodd 8.mars var en perfekt dag for dette.

Foto: Astrid Renland/PION

Sosialistenes oljepopulisme

oil rig

I VG 1. mars har SV-leder Audun Lysbakken tatt den lange veien ut til Røst, ytterst i Lofoten, for å klargjøre sitt ultimatum overfor Arbeiderpartiet: Et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette mener jeg er et fryktelig dårlig signal å sende.

Norsk olje og gass har sikret norsk velferd i 50 år, og vil sikre velferd også for fremtidige generasjoner. Oljen har bidratt til skoler, eldreomsorg, vei, sykehus, beredskap og forskning. Norsk petroleumsvirksomhet består av kvinner og menn som hver eneste dag jobber for at du og jeg skal kunne opprettholde vår velferd og levestandard. Det er en næring som burde hylles, ikke nedverdiges, slik Lysbakken gjør.

I dagens samfunnsdebatt bidrar den norske venstresiden til en neglisjering av Norges viktigste næring, når de nekter å la næringen utvikle seg. Flere partier sier nei til konsekvensutredning av både Lofoten, Vesterålen og Senja, i tillegg til at flere var i mot 24. konsesjonsrunde. Å konsekvent si nei til å la petroleumssektoren utvikle seg, vil bety færre arbeidsplasser, færre inntekter til staten og på sikt mindre velferd.

Verdens energibehov er økende. Vi trenger mer energi, ikke bare for å tilfredsstille vårt eget behov, men også for å kunne løfte svake folkegrupper opp fra fattigdom. I dag lever en milliard mennesker uten tilgang på strøm, og er en av de største årsakene til at velstandsutviklingen holdes tilbake. Samtidig er det viktig at verdenssamfunnet klarer en omstilling fra forurensende energiproduksjon og forbruk, til renere alternativer. Da må man evne å tenke to tanker på en gang. Norge har et ansvar for å sikre verdensmarkedet tilgang på energi i årene som kommer, både ved hjelp av fornybare og fossile kilder. Å kutte ut det fossile vi lever av i dag er derfor ikke forsvarlig, verken økonomisk eller etisk.

Ifølge den internasjonale organisasjonen for olje- og gassprodusenter, IOGP, var gjennomsnittet for utslipp i verden 134 kilo CO2 per tonn produsert oljeekvivalent i 2014. Ifølge Miljødirektoratet var utslippene i Norge 63 kilo per tonn produsert enhet. Norsk sokkel slipper med andre ord ut mindre enn halvparten i forhold til snittet i resten av verden.

Norsk oljestopp er ikke noe godt alternativ. Det bør rettes et større positivt fokus på hva de ulike selskapene på norsk sokkel gjør for å redusere sine egne utslipp. For at EU skal nå sine klimamål, er de avhengig av norsk gass for å komme seg dit. På samme måten er mye av det vi produserer, fra elbilen i garasjen til mobiltelefonen i lommen, laget av nettopp olje. Olje er langt mer enn bensinen som fylles på bilen.

Hvis vi virkelig mener noe med det grønne skiftet må det erkjennes fra flere at norsk olje og gass er en del av dette skiftet. Vi trenger det vi kan produsere, også fra Lofoten, Vesterålen og Senja, som enda ikke har fått oppleve sin egen oljealder. Det håper jeg Arbeiderpartiet også forstår når de skal ta sitt valg.

Foto: hlehnerer / yayimages.com