hits

august 2016

Hva mener du egentlig, Mani?

AUF-leder, Mani Hussaini, annonserte på AUFs sommerleir deres fremste kampsak frem mot valget - nemlig økte skatter for de aller, aller rikeste. Men hvem er egentlig disse «aller rikeste»? Er det små og mellomstore bedrifter, barnefamilier eller er det etterlatte? Hva mener du egentlig, Mani? 

AUF går inn i valgkampen med sikte på å øke formuesskatten for de aller rikeste. Det Mani ikke forstår er at de som driver bedrifter i Norge ikke er de aller rikeste. De som driver bedrifter i Norge er folk flest, altså helt vanlige skattebetalere. Folk som jobber beinhardt for å lykkes og skaper verdier til det norske samfunnet. Når skattetrykket øker betyr ikke det at de bare kan gi mindre lønn, slik AUF hevder. Det betyr at de har mindre penger til å utvikle bedriften og skape enda flere arbeidsplasser. For noen betyr det også at de må flytte bedriften til utlandet for å få økonomien til å gå rundt. Med økende behov for nye arbeidsplasser må skattene betraktelig ned - ikke opp slik AUF og Mani Hussaini ønsker. Bare slik kan vi sikre at bedriftene får styrket sin økonomi slik at de kan skape disse arbeidsplassene som landet vårt trenger.

AUF vil også gjeninnføre arveavgiften, også kjent som dødsskatten. Arveavgiften er en usosial avgift som gjør hverdagen ekstra tung i en periode i livet som allerede er preget av sorg. Øystein var bare 19 år da han mistet sin mor. Han måtte betale 450 000 i arveavgift for å kunne beholde sitt barndomshjem. Øystein hadde ikke annet valg enn å bruke sin mors livsforsikring til å betale arveavgiften. Dette var penger som egentlig skulle sikre Øysteins fremtid.  Mener du, Mani, at Øystein er blant de aller rikeste?

Fremskrittspartiets Ungdom har alltid kjempet for lavere skatter, avgifter og offentlig inngrep. Vårt mål - i motsetning til AUF - er at lommeboka til folk flest skal bli tykkere etter at hele regnestykket er gjort opp, ikke tynnere. Det totale skatte- og avgiftsnivået skal ned, ikke opp. Jeg er derfor ufattelig stolt av at FrP i regjeringen gjennomfører nettopp dette, ved å senke skatte- og avgiftstrykket med 18,5 milliarder kroner. For å si det slik: Det betyr noe for din lommebok om det er Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet som styrer landet.

Sytepolitisk Venstreparti

På torsdagens Dagsnytt 18 kunne vi se Venstre-leder Trine Skei Grande og FrP-leder Siv Jensen diskutere sine erfaringer fra British Columbia i Canada. De to partilederne hadde vært på studietur for å se på en modell for grønt skatteskifte, der avgifter for forurensing settes opp samtidig som det generelle skattetrykket går ned. En modell som etter min mening slår mer rettferdig ut for folk flest når vi først skal se på mulighetene for et grønt skatteskifte i Norge.

Med i debatten var SVs partisekretær Kari Elisabeth Kaski, som selvfølgelig var på plass for å lage dårlig stemning. På spørsmålet om hva SV mener om modellen svarer Kaski: «Dette bærer litt preg av at man er på jakt etter å finne frem til en enighet mellom Venstre og FrP på et felt der man har vært veldig uenig. Derfor ser man på en modell som jeg vanskelig ser kan overføres til Norge.»

Jeg tok meg friheten til å slå opp hva SV sier om dette i sitt program: «Vi vil arbeide for grønn skatteveksling, der miljøavgifter økes samtidig som øvrige skatter reduseres, spesielt for lavinntektsgrupper.»

Kaski taler sitt eget parti midt imot og viser SV nok en gang fra sin verste side, som et rent syteparti uten mål og mening i uttalelsene sine. For selv om modellen Jensen og Skei Grande sikter til er i tråd med deres eget partiprogram, klarer ikke SV å svelge det når FrP er med på notene. Det er trist for debatten.

Det eneste som er sikkert med SV er at skattene blir høyere dersom de kommer i regjering. SV er så glad i å bruke pisk i skattepolitikken at man skulle tro de fant en glede i det å sørge for en tynnere lommebok hos folk flest. Kaski sitt avkall på egen programfestet politikk er nok et bevis på dette. Dersom SV skal ha noen troverdighet når vi går inn i valgåret 2017, bør de ta et valg om de skal begynne å fremme sin egen politikk, eller kun fortsette å syte over andres.