hits

september 2017

Hvem hadde trodd?

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

For en dag. For en kveld. For en natt. Da Fremskrittspartiet gikk inn i regjering i 2013 ble partiet dømt nord og ned. Dette skulle bli vanskelig for oss, sa de. Disse forståsegpåerne som vi visste ikke stemte FrP, og som innerst inne ønsket at dette skulle gå dårlig. Og for all del, dette har vært krevende fire år. Samtidig har det vært fire utrolig givende år. Med et stort oljeprisfall og den største migrasjonsbølgen siden andre verdenskrig på vår vakt, ble ikke dette en dans på roser. Vi ble påminnet at Norges handlingsrom er betydelig innskrenket, at oljeformuen er skjør og at vår levestandard ikke er en selvfølge.

Heldigvis forstod velgerne at våre løsninger er de riktige løsningene for landet, og kjente seg ikke igjen i Arbeiderpartiets virkelighetsbeskrivelse om en nasjon i forfall. Fremtiden må skapes, den kan ikke vedtas. Derfor må rammene for næringsliv og folk flest være fleksible for at dette landet skal gå rundt. Fremskrittspartiets politikk kommer til å dominere fremtidens Norge, og det skal vi prise oss lykkelige for.

Men det blir nok fire tøffe nye år. KrF og Venstre skal ha sine gjennomslag, og de støtter ikke regjeringen koste hva det koste vil. De vil vise vippemuskler. Det er forsåvidt også deres rett, men la oss håpe de er konstruktive i vurderingene sine. For en vippeposisjon handler om ansvar, et ansvar som skal forvaltes til det beste for folk flest. Da kan det ikke spres usikkerhet om landets parlamentariske grunnlag.

Disse fire årene vil preges av mindre handlingsrom til å foreta politiske prioriteringer. Mitt håp er at denne regjeringen kommer til å være en regjering som tør å kutte i statens offentlige utgifter. At de borgerlige partiene tør å foreta reelle upopulære valg fordi det er de riktige valgene. Det vil tiden vise. Uansett skal vi glede oss over valgresultatet i dag. Jeg er stolt av partiet mitt. Jeg er stolt av partilederen min og jeg er stolt av folka våre. Sammen greide vi det.

Fire nye år!