hits

oktober 2017

Krenkelsens tidsalder

En finansminister med humor, er det så ille? Skulle ikke tro det. De siste dagers debatt om FrPs partileder og landets finansminister Siv Jensens instagram-bilde hvor hun står i et indianerkostyme i forbindelse med høstfesten i Finansdepartementet har vist at det ikke akkurat er unison enighet om dette. Når jeg leser alle kommentarene om ulike former for krenkelser etter Jensens påkledning, slår det meg hvor ufattelig godt vi egentlig har det i Norge. Er det virkelig dette vi skal la oss krenkes av?

Mest delte saken

NRK melder at etter de postet den første saken om høstfest-delingen, har nyhetssaker om temaet vært de mest delte i Norge. Det er altså ikke statsbudsjettet vi diskuterer, krigen i Syria eller Trumps forhold til Nord-Korea. Neida, vi diskuterer en kvinnes antrekk på en etterlenget jobbfest.

Smakløst?

Sametingspresidenten kalte Sivs antrekk for smakløst, DJ Nina Lyons trekker paralleller til den tragiske forfølgelsen av hennes egen familie, mens skuespiller Ulrikke Falch skriver i VG at alle som støtter Jensen er «hvite, eldre menn», uten å ha vurdert hvorvidt Hadia Tajiks kjønn, alder og hudfarge passer til beskrivelsen. Tajik skriver at Siv Jensen i grunn var en helt fin Pocahontas, gjennom en Twitterpost på lørdag. Ikke akkurat FrPs største støttespiller, Marte Gerhardsen i Tankesmien Agenda har også vært ute med støtte til Jensen. Det samme har Davy Wathne, Jan Åge Fjørtoft med flere.

Hvor går grensen?

Så er det store spørsmålet - Er enhver utkledning, tolkning eller etterligning en kulturell appropriasjon? I så fall får vi som samfunn en utfordring. Det betyr i utgangspunktet at Disneys gamle slager, Pochahontas, trolig aldri skulle blitt produsert til glede for flere millioner barn verden over. Med mindre du da anser filmen for å være en kulturell verdsettelse fremfor en appropriasjon, men definisjonsmakten er det ingen av oss som alene sitter på.

Man kan trekke frem mange eksempler hvor det er mulig å føle seg krenket, men jeg vil tørre å påstå at både landet og verden for øvrig har større problemer enn som så. Kulturer skal ikke tråkkes på, eller bli utsatt for nedrig hets eller forfølgelse. Men å bli krenket på vegne av andre av at noen kler seg ut i et kostyme, som i tillegg er uber-stereotypisk med et glimt i øyet, er å trekke det litt vel langt.

Jeg tror vi fint skal klare å respektere urbefolkninger, huske deres historie og ta lærdom av våre forfedres feil, uansett hvilken side av jordkloden det er snakk om uten å la oss krenke av et antrekk til en fest.

Det er litt hårsårt. 

Vi må snakke om elefanten. Den vokser.

Elephant
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

På torsdag legger finansminister Siv Jensen frem statsbudsjettet for 2018. Hun har allerede varslet at regjeringen ikke vil øke bruken av oljepenger, noe jeg mener er en klok vurdering i en tid hvor norsk økonomi er i bedring. Men vi har et større langsiktig problem i kongeriket, et problem som kan gi større konsekvenser enn vi liker å tenke på.

Vi som er vokst opp i en oljesmurt barndom er vant til at alt er «gratis». Skolebøker er gratis, helsehjelp er gratis, mye av kulturtilbudet er gratis, til og med skolefrukten skal være «gratis». For mange ungdom er utgifter til annet enn velvære stort sett ikke-eksisterende. I realiteten er det selvsagt ingenting som er gratis, men er norsk ungdom eller samfunnet forøvrig egentlig bevisst på at noen har betalt for tjenestene vi bruker?

Når noe er «gratis» for nordmenn, er det skattefinansiert. Noen områder er det bra at er skattefinansiert, eksempelvis vet vi at en av de viktigste årsakene til at mennesker kommer seg ut av fattigdom er utdanning. Da er det bra at alle har like muligheter. Men denne hvileputen, tanken om at noen andre betaler, gjør noe med holdningen til folk. Særlig når det mangler en grunnleggende forståelse av at noen faktisk må tjene penger for at et godt formål skal bli «gratis» i andre enden. Skattepenger kommer ikke av seg selv.

Samtidig som folk flest er vant til at staten fikser det meste, er vi nå på vei mot et stup. Selv i Norge vil vi en dag gå slutt for andre menneskers penger, og på den dagen vil dette landet slite hvis vi ikke tar en skikkelig oppvask med elefanten i rommet. Velferdsstaten må krympes om vi skal ha råd til fremtiden.

Sykelønnsordningen må reduseres. Ikke fordi jeg har et ønske om at folk skal få mindre penger, men fordi vi må unngå at vi en dag blir nødt til å regne på om vi skal ha en sykelønnsordning overhodet, fordi kassa er tom. Vi må slutte å gjøre flere ting «gratis», og heller innføre flere egenandeler. Dette kan fint sosialt innrettes slik at den fattigste delen av befolkningen kommer bedre ut, men med en så høy middelklasse som Norge har bør det være uproblematisk. Barnetrygden må behovsprøves og kontantstøtten fjernes. Hele velferdssystemet trenger en overhaling, tilpasset den økonomiske situasjonen landet vil stå i, i tiårene fremover.

Min generasjon og kommende generasjoner fortjener også å ha god velferd. Det betyr ikke at velferdsstaten er urokkelig i sin utforming. Det betyr at vi må tørre å gjøre endringer for å faktisk ha en velferdsstat, også om 50 år.